Møt den nye jazzsjefen Gry Bråtømyr

Tekst: Pål Buset
Foto: Norsk jazzforum

Fersk daglig leder i Norsk jazzforum, Gry Bråtømyr, bobler tilsynelatende over av arbeidsglede og entusiasme når jeg entrer kontorlandskapet i Akersgata.
– Pål? Så hyggelig, sier Gry med framrakt hånd innen jeg så mye som har fått av meg jakka.
– Hyggelig, svarer jeg, og forsøker å gi et fast håndtrykk.
Der Tore Flesjø satt inntil nylig, er det nå Gry som regjerer. Og hvem er egentlig denne entusiastiske kulturarbeideren – hvor kommer hun fra og hva vil hun med Norsk jazzforum?

Gry Bråtømyr er fra øyene utafor Tønsberg, mer bestemt Tjøme, og har fra hun var 15 – 16 år gammel hatt en fot i jazzen, i det minst i musikken, og det på arrangørfronten.
– På slutten av ungdomsskolen fikk jeg sommerjobb som vaskehjelp på Gamle Ormelet på Tjøme. Å vaske gulv, er kanskje ikke en konsertarrangørs største utfordring, men det var der og sånn det begynte, og reine gulv skal også til.

Gamle Ormelet er ikke først og fremst en jazzscene. Konsertscenen, som holder sesongåpnet i sommerhalvåret, er heller forbundet med folkekjære artister som Lars Lillo Stenberg, Ole Paus og Unni Wilhelmsen, og det i et intimt og akustisk format. Gjennom en rekke somre fra tidlig 90-tall var det her Gry fikk sin oppdragelse som musikkarrangør, og etter hvert også et gryende nettverk i bransjen.

– På Gamle Ormelet skulle jeg i løpet av omkring 15 år inneha de fleste funksjoner. Jeg starta som sagt med å vaske gulvene, men stod snart i bar, trakk snart kabler, jeg bygget bar, jeg lydisolerte, jeg tok meg av artister… Kort sagt gjorde jeg det meste og klatra jevnt og trutt gradene fram til jeg var konsertsjef i sju år, fram til 2006. Det var en viktig tid for meg. Ikke bare fikk jeg mange gode musikkopplevelser og innsikt i hva det innebærer å arrangere konserter, jeg fikk også en begynnende innsikt i bransjen som sådan og ble kjent med både artister og menneskene som omgav dem

Sommeren gjennom fløy artister, management og kabelstrekkere inn og ut av dørene på Gamle Ormelet. Slik ble Gry kjent med musikkmaskineriet og hva som skulle til for å smøre det.

Inn i jazzen
Det var med videregående i Tønsberg, og tilhørende kjæresterier, at Gry fikk øra opp for jazzen. På skolen ble hun kjent med en fyr ved navn Ivar ”Ravi” Johansen – en fyr som seinere skulle speilvende fornavnet sitt og plage landet med halvironiske låter som ”Utadæsjælopplevelse”. Sistnevnte samt et utall andre ”hits” har, kanskje litt ufortjent, bidratt til at Ivar i de flestes hukommelse først og fremst er Ravi og ikke en av grunnleggerne av Jævla Jazzist, en tidlig forløper til Jaga Jazzist.

– Gjennom Ivar ble jeg kjent med Martin (Horntveth), mann til mine barn.
Gry ler unnskyldende. Som om det er noe beklagelig i å finne monogami alt i tenåra.
– Vi var vel sytten og atten og har holdt sammen siden. Ikke dårlig. Og slik havna jeg i jazzmiljøet i Tønsberg. Jeg ble del av ”jazzklubben” Jævla Jazzist som utgjorde kjernen i det som skulle bli bandet Jaga Jazzist. Vi hang på Urijazz og var fast inventar på arrangementer som Påskejam og Julejam i en årrekke.

Et annet sted Gry og Jaga-gjengen skulle bli fast inventar, var på den da nyåpna jazzklubben Blå. Etter en kort avstikker til Bergen for å ta forberedende, flytta Gry til Oslo og begynte på lærerutdanningen på Rudolf Steiner-høyskolen. Samtidig tilbragte hun somrene som konsertsjef på Gamle Ormelet.
– Musikken tok meg, så lærerutdanningen har jeg ikke fått brukt særlig aktivt. Kontaktnettet var etter hvert stort og i 2001 fikk jeg tilbud om jobb som radio promotion–ansvarlig for norske artister i Universal Music. En unik og spesiell jobb
Gry ler.
– Det har neppe eksistert en tilsvarende stilling før eller siden. Norge er ikke et stort nok marked for å lønne et menneske for å drive innsalg av norsk musikk til radio på heltid. Den stillingen overlevde kun ett år, og et av høydepunktene må vel ha vært å plugge Mari Boine på p3. Denne jobben var nok et resultat av at jeg hadde arbeida tett med mange store, norske artister hver sommer i et tiår.

Videre inn i bransjen
Med tida ble Gry en ettertrakta markedsfører av norsk musikk. Så ettertrakta faktisk, at hun i 2003 starta egen bedrift med nettopp det som fagfelt.
– Med et stort kontaktnett og omgitt av musikkbransje og musikere som ville at jeg skulle jobbe med utgivelsene deres, kom jeg fram til at jeg måtte starte for meg selv. Jeg hadde en fot innafor hos Jazzland, og dette ble startskuddet for et lengre samarbeid.

I åra som selvstendig næringsdrivende jobba Gry tett med artister som Shining, Atomic Håkon Kornstad, Maria Kannegård, Sidsel Endresen, Bugge Wesseltoft og Håvard Wiik,  for å nevne noen. Etter hvert ble hun også manager for Hanne Hukkelberg.
– Jeg holdt et promokurs for Propeller Recordings og fikk EP’en til Hanne i hånda. Og så så jeg henne på by:Larm i Bergen og ble helt solgt. Sånn ble hun den første og siste artisten jeg var 100 % manager for. Det var flere andre som tok kontakt òg, men å være manager er en stor jobb og skal den gjøres ordentlig, kan du ikke gjøre den for mer enn én.

Samtidig satt Gry i styret til Blå og etter hvert også i profilgruppa for blivende Victoria, Nasjonal jazzscene. Så kom et spørsmål fra Norsk Rockforbund (nå Norske Konsertarrangører): Ville Gry bli fagsjef?
– Det var jeg egentlig alt for busy til. Med management og promoteringsarbeid var det egentlig ikke så mye tid til overs. Men så foreslo Erica Berthelsen, daværende daglig leder på Blå, at vi kunne dele stillingen.
Og slik ble Gry halv fagsjef i NRF, snart kombinert med en halv stilling som turnelegger i Rikskonsertene.
– I løpet av et år innså jeg at det ikke var så lett å skulle kombinere to halve stillinger og enkeltmannsforetak. Slik ble jeg fra 2007 fagsjef i NRF på heltid.

Kompis med Norsk jazzforum
I hine hårde tider fantes det verken jazzkontorfellesskap i Akersgata 16 eller kulturbryggeri på Schous plass. Til gjengjeld delte NRF og Norsk jazzforum lokaler i Kirkegata 20.
– Der ble jeg kjent med hele Norsk jazzforum-banden, deriblant selveste Tore Flesjø. I NRF hadde vi et godt samspill med Norsk jazzforum, gjennom tverrpolitisk arbeid, påvirkningsarbeid og gjennom felles prosjekter som for eksempel Samstemt.

Etter produksjon av et og annet barn med tilhørende permisjon, begynner fortellingen om Gry å nærme seg nåtid. I 2014 skulle daglig leder i NRF ut i fødselspermisjon. Inn kom Gry som vikar og gjennomførte blant annet en navneendring på organisasjonen.
– Jeg skal vel ikke ta hele æren for det, men NRF hadde i en lengre periode vokst, og også aktivt orientert seg, blant konsertarrangører generelt, ikke kun i rockorienterte kretser. Som en del av den utviklingen var det naturlig å finne fram til et nytt og mer representativt navn. Slik ble Norsk Rockforbund til Norske Konsertarrangører.

Ser vi på Grys musikkfaglige bakgrunn, er det kanskje ikke annet enn naturlig at hun var en aktuell kandidat til stillingen som daglig leder da Tore Flesjø tidligere i vår trådte inn i pensjonistenes rekker. Nå er det hun som sitter på kontoret med utsikt over nederste del av Akersgata.
Så hva pønsker Gry på, mens hun lar øynene vandre over fasaderekka?

– For det første synes jeg det er spennende å få jobbe med hele jazzfeltet, altså arbeide for både musikere, storband og arrangører. Det gir nye utfordringer, med tilhørende problemstillinger og innfallsvinkler. Blant de viktigste oppgavene nå, er å ta vare på helårsarrangørene. Vi har etter hvert svært mange festivaler i sommersesongen, men musikere er avhengige av å arbeide også resten av året. Det må finnes konsertarrangører året rundt over hele landet, uten det, blir det enda vanskeligere for frilansmusikere å få hjula til å gå rundt.

– Hva kan gjøres for å sikre det?
– Honorarsatsen har ligget uendra i mange år. Musikernes fellesorganisasjon (MFO) går i disse dager inn for å heve satsen til 4100 kroner, blant annet for å kompensere for flere år uten indeksjustering. Det er én av sakene vi skal jobbe med på Landsmøtet i midten av april.

– Hva synes arrangørene om en slik prisøkning?
– Jeg har inntrykk av at de er positivt innstilt. Jeg tror de ser sammenhengen mellom musikeres levekår og vilkår for egen drift. Musikerne trenger arrangører og arrangører trenger musikere. Vi må gruble ut en god tosidig løsning. Kanskje kan publikum være villig til å betale litt mer? Jeg tror viljen er der. Når det koster 120 kroner for en kinobillett, burde det være mulig å ta litt mer for en konsertbillett. Vi må ikke glemme det unike i uttrykket. En konsert får du kun én gang. I en tid der vi kontinuerlig blir lassa ned av sanseinntrykk, blir vi stadig mer interessert i å komme oss unna. Jeg tror en jazzkonsert er sammenliknbar med å lete etter stillheten på fjellet.

 – Og denne nye regjeringa som ikke lenger er så ny. Hva synes du om det Widvey har satt i gang så langt?
– De skal ha all ære for å rydde litt i diverse poster på statsbudsjettet, det er sikkert en fornuftig øvelse. Tidligere gikk en del midler direkte over statsbudsjett, blant annet til Norsk jazzforum. Nå blir stort sett alt som har med musikk å gjøre lagt under post 55 og dermed blir det opp til Kulturrådet å fordele pengene videre. Nå havner vi i samme post som resten av musikk-Norge. Jeg har stor tiltro til Kulturrådet, men synes som tommelfingerregel at store poster på statsbudsjett burde ligge hos politisk myndighet. Store organisasjoner bør svare til departementet, ikke underlegges et kunstnerisk råd. Dessuten skaper det en indre konkurransesituasjon. Vi må konkurrere med tilsvarende interesseorganisasjoner og ikke minst med våre egne medlemmer. Når det er sagt, tror jeg ikke vi vil se ordentlig hva de blå-blå arbeider for på kulturfeltet før i 2016.

– Videre er det merkbart at vi har å gjøre med en mindretallsregjering. Åra under rød-grønt styre gav en vedvarende økning i bevilgninger til kulturfeltet. Nå er det ikke lenger noen automatikk i økte bevilgninger, og støttepartier og opposisjon blir dermed svært viktige aktører. Vi må være på KRF og Venstre, men selvfølgelig også opposisjonen for å forsøke og sikre våre interesser. Det blir mye flying på Stortinget og mange samtaler med medlemmer av de aktuelle komiteer.

– Hva slags forventninger har du til ditt første landsmøte i Norsk jazzforum?
– Først og fremst å møte en masse flotte mennesker. I Bodø kommer jeg til å treffe medlemmer som er interessert i å påvirke. Jeg ser fram til å få muligheten til å bli kjent med opp mot hundre medlemmer. Ellers skal det vedtas en strategi for de neste fire åra, og den vil gi føringer for hvordan jeg kan jobbe best mulig for medlemmene. Dessverre er det også slik at Norsk jazzforums styreleder, Kristin Danielsen (som ble valgt under landsmøtet i 2013), har trukket seg fra vervet på grunn av for stort arbeidspress. Med andre ord er det også duka for valg av ny styreleder. Sist men ikke minst gleder jeg meg til en debatt om jazzens DNA, moderert av Audun Vinger. Der regner jeg med at vi kommer til enighet om en fast definisjon av jazzbegrepet en gang for alle, sier Gry lurt og legger til: – Det blir spennende å høre hva medlemmene har å komme med her.