Steinar Kristiansen gikk ut av tiden natten til 8. november, 77 år gammel. En grå eminense i norsk jazz er ikke mer.
Dette minneordet ble først publisert på salt-peanuts.eu Steinar Kristiansen ble født 31. mars 1946, og var med det av dem som er blitt kalt ‘gledesbarna’. Aldri før eller seinere har det blitt født flere barn enn i det første hele fredsåret 1946 etter andre verdenskrig. Gledesbarn eller ikke, Steinar Kristiansen brakte mye glede til norsk jazzliv.Hvem var Steinar Kristiansen?
Interessen for jazz fikk nok Steinar Kristiansen tidlig: Harstad Tidende gjengav en gang et bilde av det som benevnes som SK kvintetten. Bildet av fem ynglinger på ca. 13 år synes å være tatt i 1959-60 under en bandøvelse i bandleder Steinar Kristiansens barndomshjem. Bildet antyder ikke bare en tidlig jazzinteresse, men også en like tidlig vilje til å organisere dette jazzlivet. Men utover det er det egentlig lite vi vet om Steinar Kristiansens barndom og oppvekst i Harstad. For Steinar – det er vanskelig å omtale ham som noe annet – var en svært privat person når det kom til personlige forhold. For Steinar Kristiansen var jobben du gjorde i samfunnet, alltid vesentlig viktigere enn personen.
Kristiansen hadde ofte klare meninger om hva som burde gjøres, og hvordan det burde gjøres. Selv om du kunne være uenig, så var meningene hans alltid godt underbygget. Få hadde som ham oversikt over den norske jazzens liv og utvikling i tiårene etter 1960. Med personlige erfaringer, en rik hukommelse, og masser av anekdoter, var han en kilde for manges opplysning til økt innsikt om norsk og nordisk jazzlivs utvikling i denne perioden. «Ring Steinar, dette vet han mer om», var et vanlig mantra når noen stilte spørsmål om hva det var som egentlig skjedde den gangen da …?
Dessuten dette: Vi er nok mange med en viss interesse for den norske jazzens moderne historie som har fått en telefon eller en e-post fra Steinar med suppleringer og kommentarer etter offentliggjøring av våre arbeider. Særlig om vi hadde gått ut offentlig med informasjon om eller vurderinger av «hva som skjedde da …. eller den» som han mente var feil, eller ikke ble riktig framstilt.
Steinar Kristiansen var en fritenker, en intellektuell, men ingen elfenbenstårn-tenker som trakk seg vekk fra virkeligheten og inn i en esoterisk idéverden. Han hadde bred kunnskap, dyp innsikt og sterk vilje til å gjøre den virksom i virkeligheten. Og som utdannet samfunnsviter hadde han et bredt begrepsapparat og verktøy for å analysere sin egen samtid. For ham var det å gjøre noe her og nå, viktigere enn kunnskapsutvikling for kunnskapens egen skyld.
SK Kvintetten på øvelse hjemme hos Steinar Kristiansen. Bandleder Steinar Kristiansen til høyre. Fra venstre: Knut Iversen (seinere barytonsanger), Harald Hveding (seinere musiker i bl.a. FMKN), Øystein Wang, Kristiansen og Are Lind med skarptromme (seinere gitarist)
From Harstad with love
I 1966 kom Steinar Kristiansen til Oslo og startet opp med studier ved Universitetet i Oslo. En jazzinteressert Harstadværing flyttet inn på hybel i et Oslo som akkurat hadde gjennomlevd et ras av nedlegginger av jazzklubber. Der det kort tid tidligere hadde vært flere sentrale og svært aktive jazzscener, var det i 1966 så godt som ingen igjen.
Terje Bjørklund og Karin Krog med andre musikere tok initiativ til å etablere musikerorganisasjonen Norsk Jazzforum for å sikre musikernes arbeidsmuligheter. Kristiansens svar var å ta initiativ til å få etablert Jazzklubben på Sogn, sammen med andre medstudenter. Jazzklubbens første konsert var 5. mars 1967, og Kristiansen var den selvfølgelige styreleder for jazzklubben i hele dens eksistensperiode. Denne jazzklubben var en helt essensiell arena for utviklingen av ny norsk jazz de neste årene.
Han hadde alltid et stort hjerte for og var svært opptatt av jazzens vilkår i Nord-Norge. Han utpekte seg selv raskt etter etableringen i hovedstaden som ambassadør for Harstad i utlendighetens Oslo. Og han fikk da også en stor betydning for jazzen i Nord-Norge. Hans kanskje viktigste arena kom til da han i juleferien 1968 tok initiativ til etableringen av Nordnorsk Jazzforum (NNJF), og han var dets første styreleder fra 1969. Men Kristiansen tok også initiativ til å få etablert et jazzprogram ved de da helt nye Festspillene i Nord-Norge. FINN ble en sentral arena for NNJF og ikke minst også for arbeidet med å få satt sammen et nord-norsk storband. Guttorm Guttormsen har tidligere fortalt levende om hvor viktig dette storbandet var i 1969, som en start på musikerkarrieren for en den gangen 19 år gammel musiker fra Mo i Rana.
Musikeren Steinar Kristiansen
I 1969 tok Kristiansen også initiativ til å etablere et storband i Oslo, det som ble til Universitetets storband. Her var han administrativ leder og musiker i en årrekke. I 1970 tok han et valg og la studiene på hylla en periode, for å prøve seg som fulltids profesjonell musiker. Kristiansen var en viktig stemme, som trompetist og som arrangør, i bandet som tok navn etter mellomnavnet og kallenavnet til ett av medlemmene, Arman Sumpe d.e.
Bandet som tok Reidar Arman «Sumpe» Myhres navn hadde en kraftfull blåserrekke, med Reidar Myhre på saksofon, Pjokken Eide på trombone og Steinar Kristiansen på trompet. Det ble da også av enkelte betegnet som det norske tilsvaret på Chicago. Vokalisten i bandet var en nyss hjemkommet musiker fra Israel og Midt-Østen, en musiker fra Tønsberg med navnet Jahn Teigen. Det ble bare utgitt én 7-tommer med dette bandet, men NRK gjorde opptak av flere låter med det i 1971.
Forsker og administrator
Parallelt med seinere arbeid i Rikstrygdeverket, fullførte han sosiologi hovedfag i 1977 med en avhandling om jazzens og jazzmusikernes plass i samfunnet. Kristiansens avhandling var en pionerinnsats i musikksosiologi i Norge, i dag er det et etablert fagfelt, den gangen var det et helt marginalt felt. Avhandlingen «Jazz og musikk – musikk og samfunnsaspekter og problemstillinger ved jazzens/musikkens forhold til omgivelsene, særlig knyttet til situasjonen for jazz-musikere i Oslo» var basert på Kristiansens rike erfaringer fra jazz i Oslo og Nord-Norge, og en lang rekke intervjuer med utøvende musikere og andre i det norske jazzlivet.
I 1990 begynte Kristiansen i forskningsrådet NORAS, seinere i Norges forskningsråd, med ansvar for administrative og strategiske funksjoner for blant annet forskning om velferdsorganisering, pensjonssystemer og velferdsstatens utvikling.
Allerede i 1974 ble Steinar Kristiansen valgt inn i styret i Norsk Jazzforbund. Han satt i styret i 18 år, hvorav åtte av dem som styreleder. I 1986, da Kristiansen overtok som styreleder i Jazzforbundet, flyttet dette forbundet sammen med en rekke musikkorganisasjoner i lokalene etter Grünerløkka videregående skole. Lokalene i Toftes gate 69 var satt av til kulturformål av Oslo kommune, og Kristiansen var en pådriver for å få etablert et Musikkens Hus, med jazzklubb (Oslo Jazzhus), øvingslokaler, Foreningen Norske Jazzmusikere, Rockforbundet og andre, sammen med Jazzforbundet.
Organisasjonsutvikling og profesjonalisering
I Kristiansens styre- og lederperiode i Jazzforbundet ble organiseringen av jazz i Norge ikke bare utvidet, men også profesjonalisert. Kristiansen var en av flere pådrivere for arbeidet som ble initiert da Rolf Grundesen overtok som arbeidende styreleder i 1977. Det nordiske samarbeidet med jazz var også et prioritert arbeidsområde for Kristiansen. Han var med og organiserte og ledet NordJazz-samarbeidet i en årrekke, med blant annet organisering av musiker- og bandutveksling. Dette arbeidet ledet blant annet til utgivelsen av albumet NordJazz Big 5 på Odin, der Kristiansen var medprodusent.
Parallelt med alt dette var han også en av initiativtakerne til etableringen av Norsk Jazzarkiv i 1981, en arkivsamling og et forskningssenter han selv har levert viktige bidrag til, fra egne arkiver og ikke minst av de opptakene som har overlevd fra Jazzklubben på Sogn. Hans tidligere nevnte fokusering på nordisk samarbeid, lå også til grunn for hans bidrag til å etablere en lang historie med Nordiske jazzforskningskonferanser. Den første nordiske jazzkonferansen var i Stockholm i januar 1980. Samarbeidet fortsatte til den 11. konferansen ble avholdt i Nasjonalbiblioteket i Oslo i oktober 2015.
Han var aktiv i utviklingen av Cosmopolite som en sentral scene for improvisert musikk, og satt i styret for både Cosmopolite Scene og Nasjonal jazzscene i mange år. Han bidro i mange år til Jazznytt, som skribent og redaksjonsmedlem. Han satt dessuten som styremedlem og styreleder i en lang rekke organisasjoner og virksomheter, innenfor både jazzlivet og forskningsverden.
Steinar Kristiansens bidrag til utviklingen og profesjonaliseringen av norsk og nordisk jazz strekker seg over nesten seksti år. Hans viktigste bidrag har nok vært til institusjonsbygging, -profesjonalisering og -utvikling. Dette arbeidet er uvurderlig, norsk og nordisk jazzliv skylder Steinar Kristiansen en stor takk for arbeidet han har nedlagt.
Det er alltid en vei videre
Men Kristiansen var aldri fornøyd med dit han var kommet, han så alltid etter en vei videre, med et sterkt ønske om å drive på framover. Sine egne bidrag tonet han ned, hans egen person var ikke viktig: Han kunne endog underkjenne sine egne bidrag. I den gamle oversettelsen av Matteus-evangeliet står det at man aldri skal sette sitt lys under en skjeppe, «I er verdens lys», het det. Å sette sitt lys under en skjeppe var et uttrykk for beskjedenhet, endog for falsk beskjedenhet, ifølge bibeltolkerne. Steinar var en av dem som alltid stilte sitt eget lys under en skjeppe. Men for ham var ikke dette et utslag av beskjedenhet, falsk eller ekte. For Steinar Kristiansen var jobben alltid viktigere enn personen, det var viktigere hva vi sammen fikk til, enn hvem som fikk æren eller skulle ha heder for det.
Helt siden han var med og etablerte Jazzklubben på Sogn som ung student tidlig i 1967, har Steinar Kristiansen over flere tiår jobbet utrettelig for at jazzens vilkår i Norge og Norden skal bli bedre. Han var også opptatt av at samfunnet skulle forstå hva jazzen bidro med. Ser vi tilbake til jazzens posisjon sommeren 1966, da en ung Harstadværing flyttet inn på hybel i Oslo, ser vi også hvor mye som har blitt oppnådd i tiårene etter, musikalsk, så vel som organisatorisk, økonomisk, så vel som kulturelt. Steinar Kristiansen har vært en sentral bidragsyter til dette arbeidet.
Om jeg nå skulle tenke meg at Steinar skulle lese denne artikkelen, så er jeg sikker på dette: Han ville for det første påpeke at det var for langt. Dernest ville det komme en lang rekke påpekninger der han ikke er enig i vurderingene mine. Steinar Kristiansen ville nok heller ikke vært enig i at det var behov for en slik hyllest og et slikt uttrykk for takknemlighet for den jobben han har gjort. Men kanskje ville han privat ha gledet seg over det.
Steinar Kristiansen fortjener virkelig meget stor heder for sin livslange innsats. Takk for innsatsen, takk for alt du har bidratt med, gode mann!
Hvil i fred, Steinar Kristiansen!
Johan Hauknes
