25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.
Av Terje Mosnes
1998 var Norsk jazzforums første fulle driftsår. Ved årets utgang besto medlemsmassen av 52 jazzklubber (samme antall som i 1997), 60 storband (- 5), 12 festivaler (+ 2) og 276 profesjonelle musikere, det siste en økning på hele 40.
Også de fem regionale jazzsentrene – Nordnorsk jazzsenter i Bodø, Midtnorsk jazzsenter i Trondheim, Vestnorsk jazzsenter i Bergen, Sørnorsk jazzsenter i Kristiansand og Østnorsk jazzsenter i Oslo – var nå medlemmer i Norsk jazzforum. I likhet med klubbene, storbandene og festivalene var også disse registrert som selvstendige organisasjoner med sine egne styrer og administrasjoner, og det lå i kortene at de skulle finansieres gjennom et 60-40 statlig/regionalt spleiselag, utenom de ordinære årlige bevilgningene til Norsk jazzforum.
Iallfall var det sånn kulturrådsrapporten Improvisasjon sett i system (1995/96), arkitekttegningen for Norsk jazzforum, hadde anbefalt det.
Dempet entusiasme
Men da anbefalingen om offentlig finansiering skulle konverteres til klingende mynt, viste det seg raskt at de fem regionale jazzsentrene hadde svært ulik gjennomslagskraft overfor de bevilgende myndigheter i sine respektive regioner. Plagsomt ofte viste lokalpolitikere med korpslojalitet og krav fra velgerne om enkeltrom på bygdas sykehjem særs dempet entusiasme for å bevilge penger til et regionalt jazzsenter, og åpenbart lød regional jazz ikke som søt musikk i ørene på så mange av Stortingets folkevalgte heller. Ved utgangen av 1998 var Vestnorsk jazzsenter i Bergen kommet lengst i å nå målsetningene om lokal finansiering for regionale jazzsentre slik de var blitt nedfelt i Improvisasjon sett i system, men verken til Bergen eller de øvrige regionale hovedkvarterene strømmet det offentlige bevilgninger av en størrelsesorden som liknet den Improvisasjon sett i system opererte med. Jazzsentrenes roller og aktivitetsnivå som konsert- og turnéarrangører, initiativtakere og økonomiske støttespillere for klubber og øvrige lokale jazztiltak måtte hele tiden tilpasses en annen økonomisk virkelighet, og den ga ikke rom for den profesjonaliseringen av arrangører og veksten i antall spillejobber som kulturrådsrapporten la opp til.
Tørre, men talende tall
Tørre tall kan være kjedelig lesning. Men av og til forteller de en historie, og her er én om de regionale jazzentrene:
I opptrappingsåret 1998 mottok Vestnorsk jazzsenter én million kroner over statsbudsjettet, mens regionale myndigheter i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland spyttet i om lag 600 000 kroner. For det samme driftsåret ble Nordnorsk jazzsenter tilført nærmere 900 000 statlige kroner gjennom Landsdelsmusikerordningen for Nord-Norge, mens Midtnorsk jazzsenter fikk 250 000 kroner over statsbudsjettet og om lag det samme fra lokale/regionale kulturkasser. Østnorsk jazzsenter fikk 250 000 kroner på statsbudsjettet og ikke fem flate øre fra de åtte fylkene som det skulle betjene, Oslo inkludert, mens Sørnorsk jazzsenter fikk 25 000 fylkeskommunale kroner, og ingen statlige penger i sitt «forprosjektår» 1998.
Opptrapping? Samlet fikk de fem regionale jazzsentrene 3, 275 millioner kroner i offentlige bevilgninger for 1998, mens Improvisasjon sett i system hadde kalkulert et årlig behov for 21 millioner kroner i oppbygningsperioden 1997 – 2001. 21 ganger fem er 105, og måler vi 105 millioner kroner, mot det som vitterlig ble bevilget i løpet av de fem årene, ca. 20 millioner kroner, kan vi trygt fastslå at de fem regionale jazzsentrene helt fra starten av måtte utvikles og driftes under mye trangere økonomiske rammevilkår enn forventet.
Erling Johansen: Daglig leder/generalsekretær i Norsk jazzforums tidlige fase. Faksimile: Jazznytt 2/3-99. Foto: C.F. Wesenberg.
Absurd? Humor?
I dag, 25 år etter, er det fristende å spørre: Fantes det noen i hele jazz-Norge som i 1996/97/98 virkelig trodde at stat, fylkeskommuner og andre offentlige instanser fram mot 2002 ville komme til å sende 105 millioner kroner til utvikling av regionale jazzsentre i Norge? 105 millioner friske kroner i tillegg til de ordinære årlige bevilgningene til Norsk jazzforum i perioden? (Improvisasjon sett i system talte med utestemme også når det gjaldt de ordinære bevilgningene, rapporten tallfestet støttebehovet til 9,8 millioner kroner for 1997, gradvis stigende til 23,6 millioner kroner for 2001. Det siste betød en firedobling av den statlige bevilgningen for 1996).
Tja? Improvisasjon sett i system presenterte tall som i jazzsammenheng ved første øyekast kan synes å representere enten absurd optimisme eller absurd humor. Men det går også an å se dem som et sint utbrudd om at sjangerdiskrimineringen av jazz omsider måtte opphøre, og at prislappen som fulgte med var langt fra urimelig, målt mot hva andre musikksjangre, spesielt klassisk/symfonisk musikk, mottok.
Eller vi kan tenke: Dette er velkjent forhandlingstaktikk – gå friskt og freidig ut med skyhøye krav, og sats på at sluttresultatet blir bra, selv etter at dobbeltstrek er satt.
Hvor bra resultatet til slutt ble, vil saktens aldri opphøre å være et diskusjonstema. Men de offentlige pengene kom smått om senn, og det samme gjorde egeninntektene. Gjennom 25 år er fem regionale jazzsentre vitterlig blitt bygget opp, stein på stein, til godt fungerende ressurssentre. Sentrene har dels gjort jobben på egen hånd, dels samarbeidet med hverandre, med Norsk jazzforum sentralt og med diverse andre partnere som oppdaget verdiene i det arbeidet som ble nedlagt, og kanskje var ikke vyene og tallene i Improvisasjon sett i system så spinnville likevel? Kanskje kom de bare litt brått på omverdenen, og da spesielt på dem som voktet de offentlige pengesekkene?
Stabil ledelse
Ved opprettelsen av Norsk jazzforum i 1997 ble gitaristen og den erfarne kulturbyråkraten Halvard Kausland den nye organisasjonens styreleder. Som nestledere fikk han med seg Kari Rolland fra den avviklede Foreningen Norske Jazzmusikere og Jan Ole Otnæs fra det like avviklede Norsk Jazzforbund, og denne ledertroikaen fortsatte gjennom 1998. I 1999 ble den til lederduoen Kausland/Otnæs, og da Halvard Kausland fratrådte i 2001, ble Jan Ole Otnæs ny styreleder og Lars Mossefinn ny nestleder. Begge hadde bred erfaring fra organisasjons-, klubb- og festivalarbeid, begge hadde vært med i arbeidsgruppa som utarbeidet Improvisasjon sett i system, og de ledet styrearbeidet fram til 2005.
På administrasjonssiden ble Erik Carlquist avløst som daglig leder av Erling Johansen i mars 1998. Ved årets utgang ledet Johansen en administrasjon på totalt 4,7 årsverk, fordelt på fire heltids- og to deltidsstillinger samt to – tre sivilarbeidere. Stillingstitlene forteller om hvilke arbeidsoppgaver som krevde håndtering: økonomikonsulent, turnéprodusent, informasjonskonsulent, IT-konsulent, musikerservice, turnéassistent, administrasjonsassistent.
Eller gjør de? Årsmeldingen for 1998 forteller at Norsk jazzforum hadde konsentrert virksomheten om to hovedområder: Overordnet musikkpolitisk arbeid (utført av styret og administrasjonen) og Formidlingsarbeid og medlemstjenester (utført av styret, formidlingsutvalget/musikerutvalget/studieutvalget og administrasjonen).
Hva betyr nå det?
Lobby
Kort sagt gikk overordnet musikkpolitisk arbeid ut på utstrakt lobbyvirksomhet for å skaffe mer penger. Eller litt lengre sagt: å forsøke å bedre forståelsen og de økonomiske rammevilkårene for jazzformål, inkludert bevilgningene til de regionale sentrene. Metode: Kontakt, helst hyppig, med viktige personer i Kulturdepartementet, Stortinget, Kulturrådet, Rikskonsertene, Norsk Musikkråd, fylkes- og kommunale myndigheter, alene eller i samarbeid med folk fra Norgesnettet, Norsk Rockforbund, Samla Norsk Rock og andre naturlige «partners in crime».
Formidling og medlemstjenester inkluderte blant annet turné- og konsertproduksjon, fordeling av økonomisk støtte til Norsk jazzforums medlemsjazzklubber, tildeling av ad hoc-støtte til musikere, medlemsstorband og ikke-statsstøttede jazzfestivaler, hjelp til turnéorganisering, søknadsskriving og annet som kan komme musikere og arrangører til gode.
Tore Flesjø (t.v.) og Jan Granlie: Daglig leder etter Erling Johansen i Norsk jazzforums tidlige fase (Flesjø) og Jazznyttredaktør fra 2002 til 2014 (Granlie). Foto: Terje Mosnes.
IT-trussel
En viktig sak i 1998 var arbeidet med å få opp en effektiv IT-plattform for hele det organiserte jazz-Norge, og ikke minst sørge for at den ville kunne tåle overgangen til år 2000. Den store millenniumstrusselen rykket stadig nærmere og truet med å nulle ut alt, fra eggkokere med timer til de mest avanserte datasystemer.
For Norsk jazzforum skulle det vise seg minst like komplisert å sørge for jevn og harmonisk drift av bladet Jazznytt i 1998. Gjennom stiftelsen/plateselskapet Odin var Norsk jazzforum ansvarlig Jazznytt-utgiver, men økonomispøkelset herjet Odin og Jazznytt-redaksjonen følte seg budsjettruet og vingestekket. Redaktør Carl Morten Iversen varslet sin avgang, men i tur og orden tok likevel han og redaksjonsrådsmedlemmene Steinar Kristiansen, Marit Lauten og Torstein Ellingsen redaktøransvar for hver sin av 1998s fire utgaver. I 1999 rakk den påtroppende redaktøren, Jazzradio’ns Ola H. Kopperud, én sterkt forsinket utgave og et opprør i bladets redaksjonskomité, hvorpå Geir Dahle overtok redaktørkrakken fra og med dobbeltnummeret 2/3-99. Denne utgaven inneholdt for øvrig en hilsen til leserne fra Erling Johansen der han opplyste at Jazznytt nå var å betrakte som kraftig opprustet, og fra nå av dessuten aktet å betale sine skribenter honorar(!). Et annet sted i bladet redegjorde Johansen entusiastisk for nødvendigheten av sin forfremmelse fra «daglig leder» til «generalsekretær», ved blant annet å peke på at tittelskiftet «signaliserte organisasjonens økte kulturpolitiske satsing».
Slutten på begynnelsen
Geir Dahle redigerte også de neste seks Jazznytt-utgavene, fra Laksevåg og med stø og kreativ hånd. Blant dem var et 100 siders jule-/millenniumsnummer som Posten klarte å forsinke til et litt-over-nyttårsnummer for noen tusen abonnenter. Jazznytts Bergen-periode ble på mange måter et løft, men ikke økonomisk, og i 2001 var redaksjonen tilbake i Oslo, nå med Torstein Ellingsen i redaktørstolen og beskjed om å kutte kostnader.
Den perioden varte fram til 2002. Da var Norsk jazzforums «offisielle» start- og oppbyggingsfase over, da startet Jan Granlie sin 12 år lange redaktørperiode, og da tok Tore Flesjø farvel med lederjobben i Kongsberg Jazzfestival og begynte sin lange arbeidsdag som – ikke generalsekretær, men – daglig leder i Norsk jazzforum. Tittelskiftet signaliserte ingen redusert kulturpolitisk satsing, snarere tvert i mot, men mer om dette og 2000-tallet i neste kapittel.
