Lydlandskapenes elektriske mestermaler

Av Terje Mosnes

De tre første kategoriene teller flere utøvere enn noen har full oversikt over. Den fjerde teller bare én, han som for noen dager siden ble beæret med Buddy-prisen, norsk jazz’ høyeste utmerkelse. Styret i Norsk jazzforum begrunnet tildelingen med blant annet at Eivind Aarset «i høy grad har bidratt til at jazzen som kunstform har utviklet seg i sin egen samtid», og like ubestridelig støtt står påstanden om at Buddy-vinneren «har skapt seg en markant stil med sitt atmosfæriske og eiendommelige gitarspill i jazz og beslektede, eksperimentelle uttrykk».

Parkteatret: Eivind Aarset etter Buddy-prisoverrekkelsen forrige uke. I bakgrunnen Wetle Holte og Audun Erlien. Foto: Nabeeh Samaan

«Atmosfærisk» og ikke minst «eiendommelig» byr unektelig på vide tolkningsmuligheter. Likevel, i ører som med jevne mellomrom har oppsøkt det Aarset’ske elektro-soniske rom i løpet av de siste 30 årene, låter «atmosfærisk» og «eiendommelig» positivt assosiasjonsskapende, selv om dette rommet har flere analoge kriker og digitale kroker enn noe vokabular kan beskrive. Om noen har utviklet et høyst personlig og sammensatt uttrykk, musiserende på el-gitar og elektronikk, er det Eivind Aarset, og siden el-gitaren for lengst var blitt introdusert i dagliglivets lydspor da han ble født i 1961, er det fristende å spørre om han i det hele tatt har spilt ikke-strømførende gitar noen gang.
Svaret er ja, og blir forklart uten hørbart drag av smerte i stemmen:
– Hjemme var det sånn at jeg først måtte spille litt akustisk gitar før jeg fikk kjøpe el-gitar. Det var liksom sånn det skulle være, begynner Eivind, som kjøpte sin første akustisk gitar da han var 12. – Men for meg var jo el-gitargreiene det som gjorde at jeg hadde lyst til å spille, så etter at jeg hadde gått med avisen et år eller to, kjøpte jeg den første el-gitaren min, en italiensk Eko med veldig rart design.

– Husker du hva du betalte?
– 300 kroner, men den virka ikke. Egentlig virka den aldri, men den så bra ut, så jeg angrer på at jeg solgte den, den kunne sikkert ha blitt fiksa.

– Var du ferdig med akustisk gitar for godt da Eko’en kom i hus?
– Nei, da jeg begynte på gymnaset, musikklinja på Foss, ble det bare undervist i klassisk gitar. Likevel ble de årene viktige for meg, jeg traff mange der som spilte i rockeband, og det var det jeg var interessert i.

– Hvordan ser du på dette i dag? Var denne påtvungne klassiske, akustiske skoleringen klok, eller kunne du ha gått rett på el-gitar?
– Jeg kunne godt ha gått rett på el-gitar. Altså, jeg fikk jo fine ting med meg fra den klassiske gitarlæreren, sånt som handler om oversikt på gitarhalsen, anslag og så videre, så det var ikke noe bortkasta eller feil ved det. Men det kunne vært annerledes, og da kunne jeg kanskje ha kommet raskere til det jeg var interessert i.

– Hva med sånt som for eksempel tonedannelse, det å få en streng til å synge på ulike måter? Lærte du noe på den akustiske gitaren som du ikke kunne ha lært like godt på en el-gitar?
– Kanskje ikke? Det er et interessant spørsmål. Når du tenker over det, bruker du egentlig veldig mye av det samme i måten å sette i gang strengen på. Men jeg tror vel at klassiske gitarister har et mer bevisst forhold til disse tingene. Vi har absolutt et forhold til tonedannelse og sånt i el-gitar-tradisjonen også, men jeg vet ikke om vi snakker så mye om det. Uansett følte jeg meg mye mer hjemme på el-gitar, mye friere.

2009: Med Arve Henriksen og Jan Bang på Nattjazz i Bergen. Foto: Terje Mosnes

– Du spilte i Ski Storband i gymnastida?
– Ja, i et par-tre år på slutten av 70-tallet. Det var fint, det. Først og fremt notespilling, jeg måtte lære meg besifringsspill med masse akkorder og masse tall, og det skulle være tradisjonell storbandstil med sånn Freddie Green-type komp.

– Big Band-style der gitaristen og bassisten skal føles, og ikke nødvendigvis høres?
– Absolutt. Sånn sett var dirigenten, Kjell Norman-Pedersen, veldig fornøyd med at jeg kjøpte meg en halvakustisk gitar!

– Vi er på slutten av 70-tallet, du er ung el-gitarist, og rundt deg begynner ny elektronikk å snu opp-ned på hvordan instrumenter, inkludert el-gitarer, og populærmusikk kan låte. Hvordan opplevde du det?
– Hmm…jeg registrerte at det dukket opp band som Kraftwerk, men det var jo først og fremst gitarer og gitarister, gitarspill og gitarlyder jeg var opptatt av på den tida. Jeg husker at jeg hørte Terje Rypdal demonstrere gitarsynth og Roland-utstyr, den siden av teknologien fulgte jeg veldig med på. Pedaler og forsterkere, hvordan man skulle få til ting…

– Etter videregående studerte du musikk på Blindern. Lærte du noe der om de nye uttrykksmulighetene som musikkelektronikken kunne åpne for gitarister som deg?
– Nei. I dag er all sånn informasjon og eksempler på hvordan folk gjør ting tilgjengelig på YouTube, men den gang måtte vi finne ut av tingene selv når vi hørte noe som var nytt eller ukjent for oss. Da var det å spørre «hva i all verden var dét???» og «hvordan fikk de til det der???» og begynne å pønske.

–  Som en slags parallellutdannelse?
– Ja, i et miljø der folk var opptatt av dette og man kunne lære av hverandre.

– Hva var de viktigste informasjonskildene for deg, bortsett fra kontakten med andre interesserte?
– Gitarblader og liknende lesestoff var viktig. Og konserter, der jeg kunne høre og se hvordan ting ble gjort.

– Var du en av dem som snek seg opp på scenen etter konserter for å spionere litt på utstyret?
– Nei, det turte jeg aldri. Men jeg hadde timer med Jon Eberson mens jeg gikk på Foss. Fysikklæreren min var kamerat med Jon og ordna meg timer med ham. Det var jo veldig stas, og jeg var veldig spent på for eksempel hvordan han hadde fått til den lyden han brukte i bandet med Radka Toneff og med Blow Out.

– Og Jon fortalte?
– Jon fortalte. Og han lærte meg mye. Jazzteori og jazzharmonikk og sånne ting.

– Ja, for du kom inn mot jazzen fra rocken og heavy-band?
– Absolutt. Jimi Hendrix var startpunkt og forbilde, og når jeg i dag hører på det han gjorde, synes jeg jo fremdeles at det er helt suverent og en egen avdeling. Men så hadde broren min plater med 70-talls Miles Davis, og «Agharta» gjorde veldig inntrykk. Jeg hørte også mye på en LP med Mahavishnu Orchestra, og etter hvert selvfølgelig på plater med Rypdal og Garbarek.

I 2011 flyttet Eivind Aarset til Nesodden, der han lever landlig i skogkanten sammen med kjæresten siden 1983/den lovformelige hustruen siden 1995, sanger/komponist/professor Anne-Marie Giørtz. I hjemmestudioet over garasjen, der vi for anledningen har slått oss ned, hersker et frodig, velordnet kaos med potensial til å frambringe de ypperste «atmosfæriske» og «eiendommelige» lyder, og det er lett å se for seg Den Ensomme Gitaristen aka The Mad Professor i ferd med å tilbringe de fleste av døgnets timer her, uopphørlig jaktende det hittil uhørte, med ladegrep om gitarhalsen og stålkontroll på knapper og knotter. Stemmer det?
– Det stemmer iallfall at jeg alltid har holdt mye på med øving, både før og etter at jeg kom hit. Og da med den lyden jeg har lyst til å ha når jeg spiller konserter. Da integreres på en måte utforskingen av utstyr og muligheter i øvingen, eller spillet.

–  Visste du hvilken lyd du var ute etter når du øvde på den måten? Hadde du den i hodet som en idé, eller var det mer å prøve, lytte og oppdage at «oj, her er det noe jeg kan bruke!»?
– Det siste. Akkurat sånn var det, og sånn er det fremdeles. Eksperimentere, få en «hva skjedde nå??»-opplevelse, og så prøve å huske det og på den måten utvide vokabularet sitt.

– Skaper du deg noen soniske rammer eller rom som du så begynner å fylle eller møblere med musikk?
– Det kommer an på. Ofte bruker jeg masse tid på bare å improvisere og ta opp ting, og da dukker det ofte opp et eller annet. Det er én innfallsvinkel. En annen er mindre sjansepreget, en mer «Dit skal du!»-metode. Det er det som skjer når jeg går i gang med en produksjon eller er med på et prosjekt. Da handler det om noe som jeg er ute etter, og da har jeg en klar idé. Men av og til dukker det opp andre ting også.

4tet: Eivind Aarset med Wetle Holte, Audun Erlien og Erland Dahlen på Parkteatret i januar 2022. Foto: Nabeeh Samaan

I fjor høst utkom Eivind Aarsets foreløpig ferskeste album, « Phantasmagoria, or A Different Kind of Journey». Plata er hans fjortende som leder/co-leder – han har i tillegg medvirket på et par hundre andre –  og er kreditert Eivind Aarset 4tet der bassist Audun Erlien og trommeslagerne Wetle Holte og Erland Dahlen er de tre øvrige musikerne. Lanseringen skjedde under Punkt i Kristiansand, der Eivind har vært fast deltaker helt siden Jan Bang og Erik Honoré startet festivalen i 2005, og Bang, Arve Henriksen og John Derek Bishop gjester albumet på noen låter. Samme Jan Bang og Eivind er også i ferd med å fullføre nok et duo-album som er planlagt utgitt neste år, og har også et plateprosjekt der den unge tyrkiske duduk-spilleren Canberk Ulaş inngår.
– Han studerer i Kristiansand, og det var kjempestas da han var med oss som gjest på en låt under en av Punkt-konsertene i fjor, sier Eivind. Ikke overraskende har han også andre samarbeidsprosjekter i gang.
– Ja, jeg liker veldig godt å samarbeide med folk, spennende ting dukker opp i sånne møter. Det siste jeg gjorde som var et helt nytt bekjentskap, var da jeg takket ja til å være med i en kvintett med den franske fiolinisten Régis Huby. Jeg hadde spilt litt med ham da han hadde skrevet musikk for en klubb vi hadde Paris, og det var kjempegøy. Så har jeg jobbet mye i duoformat og også i  trio med den italienske trommeslageren Michele Rabbia, vi kommer til å jobbe mer, og jeg har laget en duoplate med Sasu Ripatti, den finske elektronikeren som har spilt med Sly & Robbie. Den kommer en eller annen gang i år, tror jeg. Et prosjekt med Andy Sheppard ligger også på vent, og jeg kommer til å jobbe mer med Dhafer Youssef, vi har spilt mye sammen over lang tid og har utviklet et språk sammen. Og så håper jeg jo å få spilt så mye som mulig med mitt eget band, spesielt nå når vi har det nye albumet ute og det later til å åpne seg litt med restriksjonene.

– Er det noen av alle de samarbeidsprosjektene du har vært med på gjennom 40 år som skinner med en spesiell glans for deg når du ser tilbake?
– Ja, mange, men på ulike måter. Ett er samarbeidet med Jon Hassell som var veldig stort for meg fordi han var en musiker jeg hadde hørt masse på helt siden 80-tallet. Det å plutselig være inne i det lydbildet, høre hans timing og sånt…selv om jeg absolutt ikke har gjort mine beste ting sammen med ham, var det stort å være med på.

– Hvor har du gjort dine beste ting, i ditt eget hode?
– Jeg tenker at alle de prosjektene jeg har vært med på og som jeg synes har funka bra, har handlet om å finne fram til en måte å spille samme på. For eksempel med Bendik (Hofseth) og hans ulike band, både før og etter den lange pausen hans, og med Nils Petters (Molvær) «Khmer»-band. Samarbeidet med Arve (Henriksen) og Jan (Bang) har vært super-viktig for meg, og så er det jo det å spille med sitt eget band, da. Jeg kan vel si at jeg har gjort mine beste ting på noen jobber med det bandet, og der kommer også et annet aspekt inn: Gleden ved å være ansvarlig for et prosjekt og kjenne at «dette virker!».

– Helt til slutt: Har du noen hemmelige mål som du ennå ikke har nådd? Skrive for symfoniorkester, komponere en opera, sånne litt drøye ambisjoner?
– Nei. Ingen. I en periode laget jeg litt musikk for kortfilmer og sånt, det syntes jeg av og til var veldig gøy. Men jeg er ikke sikker på om filmmusikkbransjen passer for meg. Det er mye høyt tempo og korte strekk, så det måtte være om det dukker opp et prosjekt som er spesielt interessert i det jeg holder på med.

– Hva med å snu det? At du først lager musikk til en spillefilm, og noen deretter lager filmen basert på musikken?
– Veldig god idé!