Forrige ukes statsbudsjettdebatt ga flere spørsmål enn svar rundt de strukturelle endringene som nå skjer i forvaltningen på kunst- og kulturfeltet. I en kronikk i Morgenbladet i dag løfter Norske Konsertarrangører, Ny musikk og Norsk jazzforum en del av utfordringene rundt armlengdes avstand-prinsippet og maktsentreringen disse endringene fører til.
Det ryddes i kulturbudsjettet, men legges ting på rett plass og hva fører det til? Store og nærmest reformmessige endringer gjøres uten dialog eller forankring. Og hva gjør så dette med armlengdes avstand prinsippet? Dette løfter Tone Østerdal (Norske Konsertarrangører), Tine Valavuo Tyldum (Ny musikk) og Gry Bråtømyr (Norsk jazzforum) frem i dagens kronikk i Morgenbladet. Kronikken kan leses i sin helhet her:
Makt og armlengder i kulturlivet
Fredag 9. oktober var store deler av norsk kulturliv samlet til årets statsbudsjettdebatt. Debatten bar selvsagt preg av krisesituasjonen nærmest alle i kunst- og kulturlivet befinner seg i som følge av pandemien. Uttalelsene som rystet tilhørerne var imidlertid ikke knyttet til regjeringens krisetiltak. De kom i innspurten av debatten, da panelet ble utfordret på de strukturelle endringene som er foreslått i statsbudsjettet, med en massiv flytting av tiltak til Kulturrådets direktoratslinje. Forslaget bidrar til maktsenterering og kan true prinsippet om armlengdes avstand.
Kulturrådet ble opprettet i 1965 for å forvalte Norsk kulturfond, og er en statlig virksomhet ledet av en direktør underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Administrasjonen er sekretariat for de kollegiale organene som styrer blant annet Kulturfondet. De siste årene har Kulturrådet fått utvidet sitt mandat. Stadig flere oppgaver er overført fra Kulturdepartementet til Kulturrådets administrasjon, i hovedsak direktoratsoppgaver. Som resultat har både pengesekken og administrasjonen i Kulturrådet vokst.
Mens Kulturrådets administrasjon er underlagt politisk styring skal midlene i Kulturfondet forvaltes etter prinsippet om armlengdes avstand. Det betyr at det kollegiale organet, som består av flere fagutvalg og rådet, utøver tildelinger etter et kunst- og kulturfaglig skjønn og ikke er underlagt departementets instruks. Disse politisk uavhengige vurderingene er høyt påaktet i kunst- og kulturfeltet, og midlene i Kulturfondet er de viktigste økonomiske virkemidlene for det såkalte frie feltet. At publikum over hele landet opplever et mangfold av kulturuttrykk av høy kvalitet er resultatet.
I årets ryddeaksjon i statsbudsjettet foreslår Kulturdepartementet å flytte en rekke tiltak fra departementets egne poster og Norsk kulturfond til Kulturrådets direktoratslinje. Overføringen sies å være del av en opprydning som har som formål i større grad å rendyrke Kulturfondet til prosjekter og tiltak som vurderes på kunst- og kulturfaglig grunnlag, og ikke binde opp fondets midler i faste ordninger eller mottakere. Kulturrådets samlede budsjett foreslås økt fra 1,2 til 2,2 milliarder kroner, hvorav om lag 800 millioner kroner ligger i direktoratslinjen. Til sammenligning var det samlede budsjettet for Kulturrådet på 980 millioner kroner i 2015.
Vi er enige i at enkelte tiltak flyttes med rette, blant annet driftstilskuddene til interesse- og medlemsorganisasjoner som ikke driver kunstfaglig produksjon eller programmering. Ryddingen var også til dels varslet i kulturmeldingen (2018), om enn ikke i dette omfanget. Det er derfor vanskelig å se dette som noe annet enn en vesentlig maktsentrering av den offentlige finansieringen til kulturlivet. Og det skjer i skyggen av en pandemi. Kulturdepartementet redegjør ikke for vurderingene som ligger til grunn og har heller ikke tatt aktørene i feltet med på lag.
Selv rådsleder i Kulturfondet, Lars Petter Hagen, uttaler til Klassekampen lørdag 10. oktober at en rekke av endringene virker lite gjennomtenkt. Over dobbelt så mange tiltak som rådet selv foreslo flyttes nå ut av fondet. At Kulturdepartementet også overfører en rekke tiltak fra sine egne poster har fått mange til å stille spørsmål ved hva det egentlig er Kulturdepartementet skal sitte igjen med av oppgaver til slutt.
Enda mer alvorlig er det at en rekke av de foreslåtte endringene fører til en betydelig svekkelse av prinsippet om armlengdes avstand. Et prinsipp som regjeringen i kulturmeldingen tok til orde for å styrke. Der foreslås det å skrive armlengdes avstand inn i en planlagt revidering av kulturloven, og dermed sikre at armlengdesprinsippet blir lagt til grunn av offentlige styresmakter på kulturområdet. Vi undrer oss over at den samme regjeringen nå, knappe to år etter kulturmeldingen, går i motsatt retning. Mindre armlengde og mer politisk styring. Hvordan kan så store og nærmest reformmessige endringer skje uten forankring og mer transparente prosesser?
Det hjelper ikke at Høyres kulturpolitiske talskvinne og leder av Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Kristin Ørmen Johnsen, i statsbudsjettdebatten kom med følgende uttalelse: «Kulturrådet skal ikke bli et direktorat, det er jeg veldig opptatt av». Hun presiserte også at dersom Kulturrådet var et direktorat så kunne man like godt ha tiltakene i departementet. Dette vitner om at representanter for regjeringspartiene på Stortinget ikke kjenner de faktiske strukturene på kulturfeltet, og dermed taler mot regjeringens praktiske politikk i statsbudsjettet for 2021. Hvordan skal kunst- og kulturfeltet forholde seg til så motstridende signaler? Vi har også vanskelig for å se at en kulturpolitisk maktsentrering bidrar til å oppfylle kulturministerens varslede krafttak for mangfold. Tvert imot. Mangfoldet svekkes når så mye makt blir lagt i en hånd.
Gry Bråtømyr, daglig leder i Norsk jazzforum
Tine Tyldum, daglig leder i nyMusikk
Tone Østerdal, daglig leder i Norske Konsertarrangører
