Nyheter

Dag to: På med framtidsbrillene

Byråkratiske fliser dekker landsmøtegulvet. Delegatene lar seg villig vekk vikles inn i profetens skjegg. Ifølge den klarsynte saksofonisten Harald Lassen vil jazz være the shit i 2027.

på bildet over: Harald Lassen ser i glasskula

Av: Pål Buset

Endelig skjer det. Profetiene skal utbasuneres. Slik blir framtida. Landsmøtet er profeten. Skjeggene gror. Jazzens skjegg. Dette er jazz i 2017. Slik var jazz i 2007. Sånn er jazz i dag.
Men først skal det spikkes, fliser skal falle på plass i vedtekter og revidert strategi.

Møteanmelderen holder pusten. Venter på møteplagerne. De kvesser flisespikkerknivene. Lar dem skli på plass i flisespikkerslirene.

Valgkomiteen presenterer sine innstillinger. Folk skal inn og ut av styret. Sukk. Valget skjer først i morgen. Da sitter en sliten møteanmelderskrott på flyet over fjellet.

Men det er action på gang. Det skal voteres og vedtas. Et første forslag kommer på bordet. En ny medlemsgruppe skal kanskje slippe til i Norsk jazzforums eksklusive selskap. Men først et lite tilbakeblikk til landsmøtet i Bodø i 2015. Der ble det drøftet om management, alskens promotører og andre skitne kapitaliser skulle slippe til. Et forslag som falt.

Nå er det høgskolene, jazzlinjene og –konservatoriene, som skal inn i varmen. For har ikke disse, fra startskuddet med jazzlinja i Trondheim i 1979, muliggjort profesjonaliseringen av norsk jazz? Tillatt noe mer enn svevende saksofoner over moreneslagg, fjorder og smeltende brearmer?

Jo, ser forsamlingen ut til å enes. Men Anders Eriksson sier at også promotørene, jazzens bakmenn, bør slippe til, skal høgskolene få være med.
Men det kommer ikke noe forslag. Det må vente til 2019.

Tellekorpset materialiseres i stolradene. De teller grønne stemmekort. Kommer fram til at det er 72 stemmeberettigete tilstede. Litt rask multiplikasjon gir svaret på hvor mange stemmer som kreves for to tredjedelers flertall.
47,53 is the magic number.

Det spikkes. Flisene fyker. En linje må tilføyes i paragraf tre om medlemsgrupper. Vet vi hva de vil, disse utdanninginstitusjonene? Kanskje har du onde hensikter, kanskje vil de lure til seg våre sårt tiltrengte støttekroner. Styret understreker at dette er diskutert opp og ned og i mente.
Saken fortsetter under bildet

Det debatteres. musiker Sverre Gjørvad med innlegg fra talerstolen. (foto: Jarle H. Moe)
Det debatteres. Musiker Sverre Gjørvad med innlegg fra talerstolen. (foto: Jarle H. Moe)

Votering. Noen få stemmer mot. En ny medlemsgruppe slipper inn.

Endelig vedtektsendringer. Forslagene er meldt inn av selveste styret. Styremedlem og saksofonist Anders Lønne Grønseth legger dem fram.
– Forslagene er resultat av at noen har satt seg ned med vedtektene, og lest dem nøye. Se på det som en oppdatering, en modernisering – små justeringer for å få vedtektene til å stemme bedre med praksis, forklarer Grønseth.

Forslagene er ikke kontroversielle. De står i sakspapirene for de som interesserer seg for slikt. Når du leser dette er det allerede for sent for filologisk pedanteri. Endringene er stemt gjennom, eller endringene er endret for å så ha blitt stemt gjennom. Med ett unntak. Hvordan og i hvilke tilfeller skal styret avgjøre om et mulig medlem oppfyller kravene til medlemskap? Det er stridens kjerne. Formuleringen blir overlatt til redaksjonskomiteen. I morgen skal det endelige forslaget stemmes over.

Flisene dekker landsmøtegulvet. Vi er på overtid. Det kollektive blodsukkernivået er faretruende lavt. Endelig er det lunsj. Endelig kan delegatene, observatørene og møteanmelderen meske seg med alskens lekkerheter i Sardinen.
Saken fortsetter under bildet.

Det stemmes. (foto: Jarle H. Moe)
Det stemmes. (foto: Jarle H. Moe)

Møtedirigent Kjersti Vikør takkes av. Hun skal brukes til andre ting, deretter skal hun sendes tilbake over fjellet. Hun får bok og sjokolade. Kari Grete Jacobsen overtar. I mangel av kulturelt innslag etter lunsj, drar hun en vits. En ganske tørr sådan.
– Hva sa den ene tørrfisken til den andre, da de møttes på et spansk marked?
Long time noe sea.
Det knegges i salen. Latteren virvler opp flisespikkeflisene. Et befriende øyeblikk. Det skal ikke mye til i en stemning som denne.

Dagens siste punkt i landsmøteforhandlingene. Strategiplanen som ble vedtatt i Bodø for to år siden skal revideres. Ikke de store endringene, et ’mangfold’ og et ’kunst’ tilføyes her og der. Det mumles om at den nye medlemsgruppa må komme tydeligere fram. Et forslag leveres, overleveres redaksjonskomiteen.

Og endelig er det tid for de store spørsmåla. Kulturmeglerne er fløyet inn for å holde workshop. I 2007 var det mer penger, en glad kulturminister dansa på bordene og pirater truet med å drepe musikken. Kulturmegler Lars Tefre Baade ber oss ta på oss framtidsbrillene.
– 2027 høres kanskje skummelt ut. Men tenk på 2007, det høres ikke så lenge ut, men sammenlikner du med situasjonen i dag, er det det.

Tre representanter er plukket ut til å dra seg i profetskjegget. De får etter tur sju minutter som Tobias i tårnet.

Harald Lassen mener jazz er tidløst. Det er en god ting. Jazz er ikke opptatt av hva som er hipt, av hva som er the shit der og da. The shit om ti år, når robotene har kommet, er det allmennmenneskelige. Jazz bygger på noe grunnleggende, universelt, derfor ser Lassen grunn til å være optimistisk. Jazz vil være the shit i 2027.
Men vi må tenke annerledes, greie oss med mindre støtte, og kanskje er heller ikke det dumt. Hvorfor bruker ikke Jazzforum mer krefter på Spotify-kuratering – på å være synlig der det gjelder?
– Forrige generasjon jazzmusikere er slitene etter bruk av kunstig stimuli. Min generasjon musikere er slitne av administrasjon, avslutter Lassen.

Hilde Høgseth, leder for Smeltedigelen musikkfestival i Mo i Rana, beskriver en mellomstor norsk by i ferd med å drukne i konserttilbud. Hvor blir det av jazzen i alt mylderet? Klubben med det lange navnet, 4/4 Forum for Takt og Tone, gir et helårstilbud jazz. Men det er bare 50 – 60-åringer som dukker opp på konsertene. Om ti år er de ti år eldre. Noe må gjøres. De unge må lokkes inn med jazzsukkertøy og jazzlek.

Jon Skjerdal har 27 år som jazzsjef bak seg. Alt, i det minste det meste, var bedre før. Pengene var verdt mer i 2007. Ja vel, på papiret har Nattjazz mer penger enn for ti år siden, men faktisk har de 20% mindre å rutte med. Til sammenlikning har Bergen nasjonale opera lurt til seg 30 millioner i støtte. Hvorfor skal ikke jazzen få?
Da Skjerdal med sinte venner for 25 år siden ville gjøre noe med kulturpolitikken i Bergen, oppsøkte de forfatter, rabulist og retoriker Georg Johannesen. Hva burde de slå i bordet med? Svaret kom fort. Tygg litt på denne: ”Et maleri på én ganger én meter er vakrere og nyttigere og billigere enn et asfaltert kvadrat på samme størrelse.

Votering. (foto: Pål Buset)
Votering. (foto: Pål Buset)

Det er ingen vits i å krangle internt i kulturfeltet. Sammenlikn med andre felt. Tenk hvor mye penger som bevilges til en skarve veistump. Ifølge Skjerdal tilsvarer femti meter rekkverk langs en vei, støtten som innvilges Nattjazz.

Landsmøtet deles i fire. Gruppene fordeles på ulike saler. Spørsmål diskuteres. Setningene som kastes ut i lufta skal kokes ned. De skal bli få og ende som korte lister på lapper. Listene skal presenteres i plenum.

Møteanmelderen svever rundt i lokalet. Venter i spenning. Hva vil amatørprofetene legge fram?

I 2027 er det ikke lenger bruk for improvisasjonsmusikere av kjøtt og blod. Hvorfor arbeide når kunstig intelligens kan gjør jobben for oss? Vi lar oss bringe av selvkjørende, lydløse biler til helautomatiske jazzklubber der Miles Davis hologrammer overgår hverandre i digitale soli. De selvlærende algoritmene frambringer jazz slik vi aldri før har hørt den.
Omtrent slike ord faller fra scenen i Sardinen på Verftet.

Nei da, bakkekontakten er stor. Møteanmelderen må nok en gang sukke. Hvorfor er de så praktiske og jordnære disse jazzhodene? De tar opp relevante problemstillinger, problemstillinger som er tydelige allerede i 2017. God science fiction, den som står seg og viser seg som profetisk, er den som blåser opp trekk fra egen samtid. Tenk bare på George Orwells Nittenåttifire, Aldous Huxleys Fagre nye verden, eller Margaret Atwoods Tjenerinnens beretning.

Gruppearbeidet skal danne utgangspunkt for neste strategiplan, forklarer styreleder Ingrid Brattset. Den som skal vedtas med tilhørende flisespikking på neste landsmøte.
Gruppene har diskutert hva grensesprengende jazz er om ti år, og hvilke muligheter og utfordringer musikere, festivaler og helårsprodusenter vil møte i samme periode.

Vi kjører best of:
Vi trenger en fin og stygg og litt vond tverrestetisk jazz. En jazz som slipper til alle stemmer. En jazz i balanse der det er plass til ulike mennesker og uttrykk. Denne jazzen må formidles på en oppdatert måte. Selvpromotering vil være vel så viktig i 2017. Flere og mindre jobber på flere steder gir bedre økonomiske forutsetninger. Og så må ungdommen og barna lures inn. De må få jazzen før fotballen tar dem. Slik er kartet for det neste tiåret, nå gjenstår det å se om det stemmer overens med terrenget.

Pål Buset

Comments are closed.

Fra forsiden

Nyheter

– Stor tro på potensialet

Marthe Heggenhougen er plukket ut i BAKFOLK-programmet. Norsk jazzforum og Music Norway står bak BAKFOLK, et rekrutteringsprogram for bransjetalenter innen booking og management i jazzen.

Nyheter

Ønsker bidrag til ny trippel promo-CD

I samarbeid med UD skal Norsk jazzforum produsere en ny utgave, den åttende i rekken, av den triple promo CD-boksen jazzCD.no. Utvidet frist for å sende inn bidrag er 11. september.

Meld deg på vårt nyhetsbrev