Hva er norsk jazz, og hvordan påvirkes feltet av en endret medievirkelighet? Dette ble drøftet da Norsk jazzforum inviterte til paneldebatt under landsmøtet.
Av Pål Buset
Jazz har blitt forsøkt definert så lenge betegnelsen har eksistert. Under Audun Vingers ledelse skal begrepet diskuteres. Faktisk skal vi ned på molekylærnivå, idet det i følge programmet er duka for paneldebatt om jazzens DNA, eller mer presist de mutasjoner i jazzens arvestoff som muliggjør en norsk jazz.
Panelet består av en jazzbyråkrat, en arrangør og en musiker. Henholdsvis Kari Grete Jacobsen (østnorsk jazzsenter), Per Hasse Andersen (Maijazz) og Hanna Paulsberg (musiker). Sistnevnte har i tillegg til rollen som musiker fått oppgaven å representere de unge. Det ble aldri høy temperatur i debatten, enigheten var nok for stor til det, men det kom flere gode og interessante betraktninger om jazzens posisjon i Norge i dag.
Vinger: Står jazzen på sidelinja i Norge? Skiller de som driver med jazz seg fra de som drive med for eksempel hardrock?
Jacobsen: Ja, jazz har noe spesielt ved seg. Det er et veldig spenn i norsk jazz. Fra tradjazz via det sjangerutfordrende til avantgarden. I sin tid var et ønske om å distansere seg fra dansemusikken en av årsakene til at Norsk jazzforum ble stifta. Det var uttrykk for et ønske om å spille for et lyttende publikum, ikke kun spille opp til dans.
Vinger: Er det mange som danser på konsertene dine, Hanna?
Paulsberg: Nei, dessverre må jeg vel nesten si. Det er veldig få som danser.
Vinger: Men opplever du at holder på med noe spesielt?
Paulsberg: På en måte. Jazz er jo så mye og har vært i endring helt fra begynnelsen. Det er veldig vanskelig å si hva en jazzmusiker er. Selv er jeg kanskje litt mer tradisjonelt orientert enn mange av mine jevnaldrende. Jeg digger jo Dexter Gordon og Stan Getz og er nok mer opptatt av å dykke i jazzhistorien. Mange av de jeg gikk med på jazzlinja i Trondheim, hele Highasakite-gjengen blant annet, er mer opptatt av pop på den ene sida og frijazz på den andre.
Vinger: Men hva var det som foregikk der oppe i Trondheim som har gitt så god uttelling på poplistene?
Paulsberg: Vanskelig å svare på hva som egentlig skjedde, eller om det foregikk noe spesielt da jeg gikk der. Jeg tror alle jazzmusikere liker pop og det har alltid vært slik at jazzmusikere deltar på popmusikeres produksjoner. Det er jo tross alt de som kan spille.
Vinger: Per Hasse Andersen, fra et festivalståsted. Må dere booke pop og indie for å henge med i jazzbildet?
Andersen: Nei, jeg synes ikke det. Jeg ser ingen stor forandring og vi lager ikke festival ut fra trender. Jazzen har alltid vært brei. Mandatet vårt er å formidle hva jazzen er i vid forstand. Det internasjonale, det nasjonale og det lokale.
Vinger: Må du forsvare at det er en festival for jazz dere driver?
Andersen: Det er vår jobb å gradvis øke forståelsen for sjangeren, at det er i jazzen du finner de skikkelige håndverkerne. Da Maijazz starta opp måtte vi ha Jan Garbarek hvert eneste år for å få det til å gå rundt. Nå greier vi oss uten.
Vinger: De siste åra har en del festivaler måtte tåle kritikk for feil navn på plakaten. Er det representativt også for dere, eller er Maijazz veldig flinke til å hente inn vaskeekte jazz?
Andersen: Vi har som mandat å presentere jazz. Assosierte medlemmer av jazzen kan fungere som en døråpner. Det er fullt mulig å finne artister som kan gi nødvendig overskudd i regnskapet uten at vi går utover mandatet.
Vinger: Man vet ikke hva man savner før det er borte. Det har vært mye prat om jazzens synkende posisjon i NRK i det siste. Er det greit at de legger ned nisjeprogrammene og heller spiller jazz i Nitimen?
Jacobsen: Det er fint om jazzen flyter over i andre flater. Verdensherredømme er naturligvis målet. Men det er også synd om jazzprogrammene forsvinner. Vi som er her, på dette møtet, er ganske spesialiserte. Folk flest har ikke den samme kompetansen.
De går ikke nødvendigvis ut for å oppleve musikk på samme måte. Jazz krever i noen grad kompetanse.
Vinger: Er det sant?
Jacobsen: Kanskje tar jeg feil, men jeg tror jazzen kanskje krever mer av lytteren enn populærmusikk. Faktum at det står lite om sjangeren i aviser og at den forsvinner ut av radio og tv. Media blir stadig likere. Formidlingssituasjonen blir stadig vanskeligere og det blir da tilsvarende vrient å nå ut til potensielle konsertgjengere og lyttere.
Vinger: Jazzdekning i Norge har i stor grad handla om idealisme. Journalistikken og kritikken har blitt drevet fram av folk som har via livet til jazzen. Flere av disse går nå av med pensjon. Kompetansen går tapt. Bør vi frykte framtida?
Paulsberg: Jeg frykter ikke framtida. Jeg tror det alltid vil komme nye folk. Det finnes masse interesserte, unge folk som skriver om musikk. Musikkjournalistikken vil overleve i en eller annen form.
Vinger: Det tar litt tid å bli en seksti år gammel bedreviter.
Paulsberg: Sant nok, men det finnes sikkert folk på rundt førti som har helt greit peiling.
Vinger: Populærmusikk får kanskje større oppmerksomhet enn jazz. Må musikere velge? Er det sånn at du må drive utelukkende med pop, eller utlukkende med jazz?
Paulsberg: Absolutt ikke. Gard Nilssen er et godt eksempel. Han spiller i hundre jazzband og hundre popband. Det er nok noe av grunnen til at han er så god òg. Jazzmusikere har et veldig bredt spekter og det er nok også derfor de er etterspurt også innen andre sjangere. Folk må uansett drive med det de kicker på. Sjanger har ikke noe å si så lenge man lager musikk man bryr seg om.
Andersen: Det kan være fornuftig å minne folk om hva som skjedde på 60-tallet. Hele den britiske poprevolusjonen vokste ut av blues og jazz. Det er en vedvarende historie. Hvor kom Clapton fra? Jeg er slett ikke redd for at popen skal stjele jazzen.
Vinger: Jazzen kan presenteres som et avbrekk, et rom, kan ha en viktig funksjon i vår hverdag. Det er mange gråhårete i salen, og i panelet for den sags skyld. Kommer det et nytt publikum?
Jacobsen: Vi trenger yngre konsertarrangører for å rekruttere et yngre publikum.
Paulsberg: På Nasjonal jazzscene, Victoria opplever jeg stadig å se nye ansikter, unge mennesker. Gode konsepter som Jassbox bidrar til det.
Vinger: Er det vanskelig å være ung i denne bransjen?
Paulsberg: Helt topp. Jeg tenker ikke så mye over at jeg er ung. Uansett synes jeg vi musikere har det veldig bra – jeg får muligheten til å spille mange plasser.
Vinger: Den tida der jazzen er farlig, er uansett forbi. I sist nummer av Jazznytt er det et lesverdig essay om Axel Jensens roman Line (1959). Den er satt i en tid da jazz, og kanskje særlig i Norge, var farlig og forbundet med alkohol og utenforskap og det som verre er. Nå er vel jazzmusikere kanskje de mest ordentlige menneskene som finnes.
Under diskusjonen var salen opptatt av den siste ukas debatt om nedskjæringer i NRK og hvorvidt de går ut over rikskringkasterens samfunnsoppdrag. Det ble påpekt at jazzfolket må følge med i timen og delta aktivt i ordskiftet om NRKs rolle. Manglende dekning i tradisjonelle medier og blomstringen av andre formidlingsplattformer ble diskutert, og eksempler og ideer ble delt.
