Tore på nye spor

AV: TERJE MOSNES (tekst/foto)

– Hva jeg skal gjøre i tida framover?
Tore Flesjø har svarliste med tellekanter: – Én: Jeg har noen relevante småavtaler innenfor kunnskapsområdet mitt. To: Jeg skal gå på flest mulig konserter og kunstutstillinger. Tre: Jeg må se å få kjøpt meg en ny vinylplatespiller i disse nedlastingstider.
Uten tellekant: – Og så har jeg jo blitt valgt inn i Kongsberg Jazzfestivals valgkomité.

– Du legger med andre ord ikke brakk alt du har av kunnskap om norsk jazz’ organisasjonsliv og aldri opphørende kamp om penger og posisjoner i kulturlivet?

– Det vil jeg helst ikke. Jeg har et jobbhjerte som er relativt aktivt og vet at det blir liksom ikke noe greie på å få’n Tore til å sitte stille på en stol og gruble.

– Blir du vanskelig å være i hus med hvis du må sitte uvirksom mer enn én dag?

– Da må jeg svare at det har jeg ingen erfaring med.

*

Sommeren 2002 kom meldingen om at Kongsberg Jazzfestivals leder gjennom 10 år, Tore Flesjø, hadde takket ja til stillingen som daglig leder for Norsk jazzforum. Når han nå takker av, setter han sluttstrek for et kapittel på nøyaktig tolv og et halvt år. Trer noe avsnitt fram som det klart viktigste?
– Hmmm…det er vanskelig å veie enkeltsaker mot hverandre, begynner han. – Men ser vi på statistikken, forteller den om en sterk vekst i Norsk jazzforums medlemsmasse fra 2002 til 2014. Fra om lag 350 til om lag 650 profesjonelle musikere, fra 17 til 23 festivaler, fra ca 55 til ca 85 klubber og fra 62 til 124 storband. Vi må tilbake til 60-tallet for å finne noe tilsvarende, og det har vært ekstremt viktig å jobbe for å få festivaler og klubber til å fungere godt og på den måte gi alle disse musikerne arbeidsmuligheter.

– Mye av jobben din har gått ut på å skaffe penger fra de bevilgende myndigheter?

– Jeg har måttet jobbe mye opp mot det politiske miljøet. Og vi har kunnet bygge opp mye, også økonomisk, rundt klubbene og festivalene. Det har vært en viktig utvikling, men nå er vi der at vi må prioritere å få økt musikerhonorarene og også på andre måter styrke den direkte støtten til musikerne. Moe Skarstein-utvalgets utredning om kunstnernes levekår viser at jazzmusikere kommer nesten nederst på inntektsstigen sammen med kunsthåndverkere, det er en skam. Det gledelige er at utredningen kommer med masse gode forslag som regjeringen bare kan lese gjennom, krysse av for og se å få gjennomført så fort som mulig.

– Hvem bør tjene dårligst?

– Kameleoner og andre som ikke tar kunsten alvorlig.

*

Østfoldingen Tore Flesjø gikk fra å tale Kongsberg Jazzfestivals sak overfor Norsk jazzforum til å skulle representere Norsk jazzforum overfor alle landets jazzfestivaler uten å favorisere eller diskriminere noen. Møtte han seg selv i døra noen gang?

– Nei, jeg oppfattet heller at festivalbakgrunnen min ga både meg og festivalene muligheter, sier han. – Det at jeg kjente festivalområdet godt, resulterte for eksempel i at vi etablerte en praksis med å arrangere minst ett årlig møte der alle festivalene i fellesskap kunne ta opp felles saker. Det hadde vært en viss avstand mellom Norsk jazzforum og festivalene, kommunikasjonen var mer rettet mot klubbene og musikerne, så det var kjempespennende å være med på å styrke forholdet til festivalene.

– I ett av de første intervjuene dine som Jazzforum-leder sa du at den mest presserende oppgaven var å få Nasjonal jazzscene på beina. Hva synes du om utfallet i dag?

– Jeg var med helt fra utredningsstarten i 2000, gjennom de første årene med litt prøving og feiling, og er i dag veldig godt fornøyd med hvordan Nasjonal jazzscene fungerer på Victoria. Våre demokratiske sinnelag tilsa å spre jazzscenen på flere klubber, men Kulturrådet skar igjennom og ba oss konsentrere Nasjonal jazzscene om én klubb for å gjøre satsingen tydelig. Og sånn ble det. I dag er Nasjonal jazzscene den ledestjernen den var ment å skulle bli, og etter hvert er den også, som planlagt, blitt viktig som samarbeidspartner for jazzklubber omkring i landet. Det er fornøyelig å oppleve kveldene på Victoria; den ene dagen tror du at du er i New York, dagen etter hører du jazz som ikke er hverdagskost fra helt andre steder i Norge og i den samme uka kan du få med deg nyframføringen av et bestillingsverk fra en festival. Det er kjempeinspirerende.

*

Når tid og tilfeldigheter spiller på lag, kan uante muligheter åpne seg. Omtrent samtidig som Tore Flesjø overtok ledelsen av jazz-Norges interessekamp overfor kulturmyndighetene, begynte kulturpolitikere i SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet å sondere mulighetene for et kulturpolitisk samarbeid fram mot stortingsvalget i 2005. Det resulterte i Kulturløftet, og bante også vei for det rødgrønne regjeringssamarbeidet som under særlig Trond Giskes, deretter Anniken Huitfeldts kulturministerperioder snudde opp-ned på store deler av norsk kulturfinansiering. I disse åra, der jazz, rock og folkemusikk ble tatt inn i bevilgningsvarmen på en måte som savner sidestykke, opptrådte Tore Flesjø som en særdeles aktiv lobbyist i Giske-sfæren, og dukket ikke sjelden opp sammen med SV-politiker og musikkaktivist Magnar Bergo i løsningsorientert nærhet av den hyppig utegående ministeren.

– En lobbyvirksomhet som både var seriøs og morsom, sier Flesjø. – Det veldig positive med Giske og systemet rundt ham var at de var så åpne for å få vite hva kulturlivet ønsket seg eller trengte. De ivret for dialog, trakk folk til seg og spurte: «Hvordan bør vi gjøre dette, hva er best framover nå?», og vi så at svarene våre ble reflektert i utredninger og forslag. I tillegg ble vedtakene effektuert relativt fort, siden Giske var en sånn handlingens mann.

– Forslag og vedtak havnet ikke i en skuff?

– Nei, det må ha vært få skuffer i Giske-systemet. Men en annen side av saken ble også viktig, Giske stilte krav om at flere musikksjangre skulle samarbeide. Det førte til at først og fremst folkemusikken, jazzen og rocken måtte sette seg ned og snakke sammen, og vi utviklet flere fellesforslag underveis. Vi ble nok mer sentrale enn vi hadde forestilt oss, men vi tok ting på alvor og arbeidet mye.

– Det er vel ikke tvil om at det var Jazzforum som ble «musikklokomotivet» i kommunikasjonen med både Kulturrådet og Kulturdepartementet? Og som innspiller til stortingsmeldingen «Samspill» i 2008?

– Jeg tør jo nesten ikke å si det, men det er ingen tvil om det. Det var fordi vi på det tidspunktet var best utviklet organisatorisk, hadde klare mål, tok en ting av gangen, var tydelige på hva som skulle til og oppnådde resultater. Rocken, for eksempel, var på den tida prinsipielt motstander av Kulturrådet, og måtte omvendes – «hør her, hvis vi gjør sånn og sånn, får vi de og de mulighetene». Jeg husker til og med at jeg sa til dem: «Kall nå for søren noe av den avanserte musikken dere for kunstmusikk, da!» Det ville de jo helst ikke, men på det på det tidspunktet kom den fantastiske Monica Larsson inn og brakte en smilets politikk inn i rockesystemet. Hun bidro sterkt; rocken, jazzen og folkemusikken jobba tett sammen og ga og tok hele veien, og det ga enorme resultater. Vi var veldig tett på beslutningstagerne, og det var lurt å være parat, for å si det sånn. Når man visste at Giske og hans team var på byen en kveld, eller at det foregikk viktige møter et sted, var det mildt sagt ikke dumt å møte opp. Vi fikk løst en del spørsmål uformelt på den måten.

– Nå når du får mer tid til å høre på musikk og se på kunst, hva slags musikk og kunst ligger i sentrum for interessen din?

– I utgangspunktet har jeg altfor romslig smak, og jeg er også glad i annen musikk enn jazz. Men jeg må kunne tillate meg å si at jeg har fulgt jazzen tett fra de store kveldene på jazzklubben på Sogn studentby på slutten av 60-tallet og fram til Nasjonal jazzscene Victoria i dag, og at jeg har gledet meg enormt over alt det nye som har skjedd på de åra. Ikke minst har det vært utrolig flott å følge alle de unge musikerne som har kommet ut av genistreken Jazzlinja i Trondheim og etter hvert de andre jazzutdanningsinstitusjonene, og for et jazzhjerte er det jo gledelig og inspirerende, men også litt skummelt, at flere av de beste av dem nå også spiller i andre sjangre og nærmest er basis og musikalsk støtteapparat for tidas popsuksesser.

– Før du kom til Kongsberg hadde du lederverv i Aktuell Kunst i Oslo og Galleri F15 i Moss, hjembyen din. Forkjærligheten for det nye og moderne går også igjen i kunstpreferansene dine?

– Ja, jeg oppsøker alltid samtidskunsten. Jeg har et delt hjerte, halvparten fylt av kunst, halvparten av jazz. Kunstdelen har nok blitt temmelig oversvømt av jazz i de siste åra, men det har vært en stor fornøyelse å jobbe med jazz, og ikke minst med de relativt unge, flinke folkene som har bemannet Jazzforum-kontorene disse årene. Jeg kan ikke få rost dem nok, de har bidradd sterkt til det fine fagmiljøet som er skapt gjennom kontorfellesskapet Norsk jazzforum/Nasjonal jazzscene og til den totaliteten som disse to og de fem veldrevne regionale jazzsentrene til sammen utgjør.