Kristin Danielsen har bred erfaring fra kulturfeltet. Hun har undervist og forsket. Hun har ledet en tilsvarende organisasjon, og ikke minst har hun gjennom sitt arbeid med musikkeksport, fulgt norsk jazz tett fra utsiden. Det tror hun kan komme godt med.
– Gratulerer.
– Tusen takk.
– Du har bakgrunn fra Ny musikk, Det norske teater og nylig gravlagte og for så vidt gjenoppståtte mic. Hvilke erfaringer tar du med deg videre til vervet som styreleder i Norsk jazzforum?
– Det som likner mest er selvfølgelig Ny musikk som er en tilsvarende forening med et landsmøte som øverste organ. Jeg kjenner godt til dette med å være en landsdekkende organisasjon, hvor det er ulike grupper med ulike interesser, og alle skal høres, at man i fellesskap må enes om hva som er riktig er sunt for organisasjonen som helhet. Videre har jeg erfaring med å jobbe for økt synlighet for feltet man jobber for. Jeg synes norsk jazz er et veldig interessant felt å få jobbe med, og som jeg sa i talen på landsmøtet søndag er jeg ingen jazzspesialist, men de er det uansett så mange av i Norsk jazzforum, så det bekymrer meg ikke. Jeg tror tvert i mot det er positivt at jeg kan bidra med et litt annet perspektiv i egenskap av å ha fulgt med på norsk jazz fra utsiden.
– Hvorfor det?
– Vi er veldig glade i å si, her hjemme, at vi er gode på noe ut: at nå er det økt etterspørsel etter norsk musikk i utlandet. Men det er klart at først og fremst må vi jo kunne vise at det faktisk er tilfelle. Og når vi ser den oppmerksomheten norske jazzmusikere får – konsertfrekvensen, avtaler, turneer, og ikke minst omtalene og anmeldelsene i kjølvannet, så stemmer det jo faktisk i tilfellet norsk jazz.
– Du sa også i talen at det, uavhengig av fargeresultat etter høstens stortingsvalg, kan bli mer trøblete tider. Hva blir utfordringene?
– Trøblete tider er kanskje å ta litt i. Sett i forhold til den økonomiske utviklingen i resten av Europa, er det nesten en festival å være norsk. Men vi har kommet til et punkt nå. Jeg tror at kulturløfte en og to har vært et paradigmeskifte i kulturpolitikken, man har blitt styrket i mange ledd, men Kulturløftet 3 må vi nok ha noe sobrere forventninger til. For det første kan det hende at vi får et regjeringsskifte med følgende omprioriteringer, og for det andre kan det tenkes at økonomien nærmer seg et metningspunkt. At vi nå vil se, ikke innstramninger, men kanskje heller ikke en like jevn økning som den vi har sett til nå.
– Hvorfor tror du valgkomiteen landa på deg?
– Ja, du, godt spørsmål. Jeg tror vel at jeg har en ganske bred erfaring innen kulturfeltet. Jeg har jobbet i flere sektorer, både med scenekunst- og musikkfeltet, og så har jeg forsket på og undervist om kultursektoren. Med andre ord har jeg nok en breddeforståelse av feltet som sørger for at jeg har oversikt, der hvor jeg kanskje mangler den konkrete innsiktet på jazz som spesialfelt.
– Hva blir første skritt?
– Jeg liker å sette meg godt inn i ting, så jeg vil ikke komme med noen programerklæring her, men det å virkelig forstå organisasjonen blir første skritt. Selv om jeg kjenner godt til jazzforum, både gjennom mitt arbeid i Samstemt!, og ikke minst gjennom arbeidet med MIC, så vet jeg at det er først når man sitter i en organisasjon at man virkelig kjenner den.
– Også et sånn lite morospørsmål helt på tampen: Hva er jazz?
– He, he. Det får du meg ikke inn på. Du får meg ikke til å forsøke å definere hva som egentlig er jazz. Jazz er så mye. I min tid i Ny musikk fikk jeg jo spørsmålet om hva samtidsmusikk er. Og der finnes det jo noen definisjoner, blant annen en som heter alt som er komponert etter 1950. Noe av det jeg synes er interessant med norsk jazz, er nettopp det at det er en stor sjangeråpenhet, at det er veldig romslig i jazzbaggen. Dessuten er det jevnt over veldig mange sjangere som nå i mye større grad flørter med hverandre. Jeg tror den flørtingen kommer til å fortsette og at det er en god utvikling.
Tekst: Pål Buset
