Intervju

Visdommens vokter

Men det største ressursnettverket i norsk jazz fullt intakt, går Jan Ole Otnæs inn i pensjonistenes rekker. Norsk jazzliv har nytt godt av Otnæs-epoken.

Av Terje Mosnes

31. august slutter Jan Ole Otnæs (72) som direktør for Nasjonal jazzscene Victoria etter 11 år. Kanskje er en epoke – Otnæs-epoken ­– i norsk jazzliv over.
Eller kanskje ikke? At mannen med det enorme nasjonale og internasjonale jazznettverket, spunnet gjennom 54 år, skulle fade helt ut av det norske jazzlivets mange hverdager og ikke fullt så mange festdager, virker sant å si som en absurd tanke og ditto ressursforvaltning.
Tiden vil vise. Uansett hva som måtte skje, utgjør Jan Oles lange befatning med ideen om, etableringen av og til sist den daglige ledelsen av Nasjonal jazzscene bare en del av hans samlede virksomhet i jazzfeltet. Gjennom år som frivillig klubbaktivist, som tillitsvalgt i ledelsen av norske og internasjonale jazzorganisasjoner, som ansatt sjef i flere jazzinstitusjoner og som den man ringer til når man lurer på noe, har han i tillegg nedlagt en innsats så massiv at det gir mening å snakke om en Otnæs-epoke.
Skal vi ta sjansen på å tidfeste starten på epoken til 23. september 1969?

Denne tirsdagen var en ganske vanlig høstdag for de fleste i Mo i Rana, men i den jazzfrelste gymnasiasten Jan Ole og to kompiser kriblet det litt. Stjernen Karin Krog og landets heiteste unge jazzbassmodernist, Arild Andersen, var i byen for å avslutte sin to uker lange rikskonsertturné med konsert i aulaen på Rana gymnas. Fordi lokalavdelingen av Musikkens Venner var Rikskonsertenes samarbeidspartner, og fordi Jan Oles mor var en drivkraft i Musikkens Venner, men følte seg ukomfortabel med moderne jazz, hadde hun bedt sønnen om å ta seg av kveldens arrangement.
Følgelig fikk Jan Ole sin debut som konsertarrangør som 18-åring. At han et halvt århundre og utallige konserter seinere fortsatt har et godt, vennskapelig forhold til både Karin Krog og Arild Andersen, samt etter hvert noen hundre andre musikere, agenter og arrangører over store deler av verden, sier noe om arrangøregenskaper og artistbehandling, både på denne septemberdagen i 1969 og i alle år etter. Hva legger han selv størst vekt på når han møter potensielle og etablerte samarbeidspartnere innen ikke bare musiker- og kunstnermiljøer, men også byråkrater, politikere, entreprenører og næringslivsaktører?

– Jeg tror det viktigste er å være åpen og redelig, og å være veldig klar på hva som er mitt oppdrag, sier Jan Ole, og supplerer seg selv: – Og å være hyggelig med folk. Det tror jeg er kjempeviktig.


DIREKTØR: Jan Ole Otnæs på Nasjonal jazzscene, Victoria. Foto: Terje Mosnes

– Det finnes et postulat: «Jazz er mer enn musikk, jazz er en livsstil.» Jeg vet ikke om du er enig, men spør likevel: I hvilken grad har «jazz» vært din livsstil? Er i det hele tatt «jazz som livsstil» forenlig med å håndtere de til dels tunge og kompliserte gründer- og lederoppgavene du har hatt, i Bodø, Molde og Oslo?
– Det spørs hva som menes med en «en livsstil». Jeg har aldri tenkt på at jeg har jazz som en livsstil, men det er klart: Musikken har vært viktig og har lært meg mye om måten å være mot folk på, tror jeg.

– Stikkord?
– Jeg tror jeg er veldig strukturert, samtidig som jeg er veldig åpen. Og veldig grundig i ting, samtidig som jeg tror at jeg er ganske flink til å svinge meg rundt når det skjer ting som jeg er nødt til å ta tak i. Altså en type improvisasjon som kreves når ting skjer.

– Uttrykket «jazz som livsstil» trigger kjapt klisjeen om en tilbakelent person som tar tingene litt på hælen, uten tyngende respekt for avtaler, avtalte tidspunkter, budsjetter og betalingsfrister?
– Som leder kan du ikke være sånn. Du er nødt til å være strukturert og påpasselig. En klokka åtte-konsert skal starte åtte, ikke halv ni. Som arrangør har jeg en avtale med publikum, og der må man være strukturert og nøyaktig.

– Du har lært noen lekser om økonomistyring?
– Siden jeg ble sjef for Bodø kulturhus i 1991, har jeg hatt ansvar for økonomien for de institusjonene jeg har vært en del av, og har alltid vært påpasselig med ikke å bruke penger som vi ikke har hatt. Kanskje har jeg noen ganger vært for påholdende, men samtidig har jeg brukt penger når jeg har måttet gjøre det.

– På 80-tallet  var du sentral i både etableringen av konsertstedet Sinus i Bodø, og av Bodø Kulturhus, der du var direktør inntil Moldejazz headhuntet deg til festivalsjef-jobben i 2001. Den oppgaven ble innledningsvis litt annerledes enn du hadde sett for deg da du aksepterte tilbudet?
– Under 2001-festivalen fikk jeg beskjed om at festivalen styrte mot et underskudd på en halv million. I september ringte den konstituerte festivalsjefen og sa: «Det blir nok én og en halv», og da jeg kom til Molde i oktober, hadde underskuddet steget til tre millioner. Jeg hadde trodd, etter å ha ledet et kulturhus i Bodø i 10 år under ganske trange kår, at jeg skulle komme til en festival med solid økonomi, og at jeg kunne bruke økonomien som et instrument til å gjøre alt det jeg hadde lyst til. Sånn ble det jo ikke. Likevel ble det sånn, men først noen år seinere. Jeg måtte bruke ganske mye tid den første høsten på å gå canossagang til kreditorene i Molde sammen med styret.

– Var du en dreven canossagjenger fra Bodø?
– Ikke i det hele tatt. Men jeg hadde en flink styreleder og nestleder som var med på prosessen. Vi fikk ettergitt en del gjeld og fikk laget avbetalingsavtaler. Det som ble viktig for meg da jeg skulle presentere programmet for min første festival, var å ha en fot på bremsepedalen og en fot på gassen, for det skulle ikke se ut som om det var krise. Vi forbedret resultatet med over tre millioner kroner; fra et underskudd på knapt tre gikk vi til et overskudd på nesten ca. 700 000. Den prosessen medførte også at jeg måtte være med på å ta noen grep med organisasjonen, for det hadde utviklet seg enkelte subkulturer som ikke var i takt med hva verken de to foregående lederne eller jeg var fornøyd med. Og det er klart at det å skulle korrigere kursen i en stor organisasjon, som er mye basert på frivillighet og der du egentlig ikke har noen sanksjonsmuligheter….dét var et lærestykke.
Men det endte med at vi i løpet av noen år bygde opp en egenkapital på seks-sju millioner, som vi kunne bruke av til 50-årsjubileet i 2010. Og da brukte vi mye penger på både produksjon, på en jubileumsbok og på en film vi lagde sammen med Arne Rostad. Så jeg kan bruke penger når jeg bruke penger.


IMR – innehaver av Molderosen: Otnæs ble tildelt Molderosen i 2015. Her med rosekomiteens Ragnar Heggdal. Foto: Terje Mosnes

– Men altså, for nye lesere: Alltid penger du har?
– Ja! Og vi har gjort det på samme måte på Nasjonal jazzscene Victoria. Jeg satt i styret da vi startet, og vi var veldig ambisiøse til å begynne med. For ambisiøse, vi hadde for stort program. Det å skulle etablere en helt ny scene på egen hånd etter at vi skilte lag med Cosmopolite i 2008, i en av de mest aktive musikkbyene i Europa, der gapte vi for høyt.
Så da Linda Skipnes Strand kom inn som daglig leder i 2011, startet styret en prosess sammen med henne for å få orden på økonomien. Det har vi fortsatt med, så nå har vi en egenkapital på rundt fem millioner som vi kan tære på. Ikke har vi spart på pengene når det gjelder program, heller, og vi har gjort en god del investeringer i bygget og har en leieavtale som går fram til 2031. Vi har kjøpt ny PA, bygd ny bar og gradvis lagt stein på stein der også, vi er veldig godt fornøyd med Victoria som spillested.

– Men ikke noe kjøkken?
– Nei, på godt og vondt. Kjøkken er det ikke plass til.

Ulik en god del andre gründertyper har altså Jan Ole Otnæs ikke for vane å overlate sprengte kalkyler og blåste budsjetter til kastanjerakere og tynte støttespillere som er på vei inn i prosjektene når han selv er på vei ut. Han har forblitt, som styreleder, styremedlem eller ansatt leder, og stått støtt, også under rufsete forhold i Bodø, Molde og hovedstaden.
– ­­Kulturhuset i Bodø, som jeg var med på å ta initiativ til på slutten åttitallet, var jeg helt sikker på at jeg ikke skulle lede. Det var en sak som ble født i så mye strid…

­– … at du fikk beskjed av styrelederen om at nå fikk du jaggu ta lederansvar også, etter alt bråket?
– Ja, og jeg var der i ti år, huset ble en suksess. Så kom jeg til Molde, og der fikk Carl Morten (Amundsen, teatersjef ved Teatret Vårt/Møre og Romsdal Regionteater, red.anm.) og jeg ideen om å lage et fast lokale for Teatret Vårt og et godt spillested for jazzfestivalen. Det ble til kulturhuset Plassen, som vi tok i bruk i 2012.

– Ante du at planene om å bygge et kulturhus i Moldes indrefilet skulle komme til å lande med et brak på tærne til enkelte av byens mer kjente næringslivsaktører?
– Vi merket motstand fra dag én. Fra aktører innen eiendomsutvikling som var veldig tydelige på at dette skulle være deres byggeprosjekt. Vi skulle bare være deres instrumenter. På et tidspunkt så motstanden ut til å gi mindretall i kommunestyret for vår løsning, og da meldte Kjell Inge Røkke og Aker seg på. Røkke så for seg et hus i forbindelse med Aker stadion, og ordføreren ga oss klar beskjed om at vi måtte reise til Oslo, møte Røkke og bli presentert en løsning.
Det gjorde vi. Men hele poenget ved Røkkes tilbud, var at han hadde ei tomt som han ville prøve å få utnyttet på en eller annen måte, og hans løsning var ikke vår løsning. Vi var kommet så langt i prosessen med både arkitekter og andre at vi ikke kunne gjøre noe med det.
Det var også en forutsetning fra hans side at det vi tok opp i lån og fikk i støtte fra staten, skulle inn i byggeprosjektet. Da vi orienterte ham om vårt forhold til Staten og Kulturdepartementet, var reaksjonen hans: «Da tar jeg en telefon til Trond.»
Han tok avslaget vårt veldig pent, men endel politikere og andre aktører i Molde tok det ikke pent. De mente at vi takket nei til et veldig godt tilbud, selv om Røkkes prosjekt ikke var i tråd med det vi ville ha.
Så sånn ble det ikke, og det er jeg er veldig glad for. Både i forhold til dem vi hadde forpliktet oss overfor, og for at vi sto på vår egen idé. Og at vi også den gangen, da vi hadde en økonomisk ramme på ca.185 millioner kroner for byggeprosessen, tok hverandre i handa på at vi skal ikke bruke ei krone mer. Vi skulle ikke komme krypende til kommunen og si at vi sprakk med 20 eller 30 prosent, som veldig mange sånne bygg gjør. Hver gang vi kom til et punkt der vi måtte kutte, bestemte vi oss for å lage en infrastruktur med muligheter for seinere supplering, for eksempel kunne en lysrigg utvides seinere. På den måten landet vi på beina og fikk opp kulturhuset Plassen noen kroner under budsjett.


PÅ PLASSEN: Under årets Moldejazz var Otnæs gjest i Festivalakademiet sammen med Dave Holland. Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

– Du har altså vært involvert i etableringen av to kulturhus, og begge ble til i strid og storm. Var du autodidakt på sånne ting, eller har du utdannelse i ledelse, økonomi og prosjektering?
– Ikke formell utdannelse, men mye samarbeid med kloke og kunnskapsrike folk har lært meg mye om disse tingene. Da jeg var ferdig cand.polit. med sosialpedagogikk, sosiologi og offentlig rett, begynte jeg å jobbe med ulike pedagogiske prosjekter hos fylkesskolesjefen i Nordland, Anders Skoglund, og han var en veldig god læremester. Jeg fikk også noen mellomlederkurs, og da jeg ble sjef for kulturhuset i Bodø, fikk jeg en styreleder, Britt Solvik, som var toppleder i Telenor. Henne lærte jeg veldig, veldig mye av. Så jeg tror jeg har opparbeidet meg en ganske god evne til å ta én ting om gangen, og beholde roen. I Molde fikk jeg ofte høre at ingenting lot til å gå innpå meg, men det å vise ro i en organisasjon som er preget av så mye «kaos», er viktig, selv om det koker innvendig. Den som er leder bør ikke gi uttrykk for uro, og det tror jeg har vært en styrke hos meg i veldig mange sammenhenger.

– Holdt det hardt å bevare roen natta til 23. juli 2011?
– Jeg vippes ikke så lett av pinnen, men ja. Den fredagen, 22. juli, skulle vi ha en konsert med Dave Holland og Trondheim Jazzorkester i  Bjørnsonsalen klokka 16, og en stor utekonsert med Sinéad O’Connor, Jarle Bernhoft Band og Röyksopp på Romsdalsmuseet klokka 18.
Tidlig på ettermiddagen får jeg høre at det har vært «en gasseksplosjon i Oslo», men ingen detaljer. Jeg stiller mobiltelefonen på lydløs, introduserer Holland og Jazzorkesteret og setter meg i salen for å høre. En halv time ut i konserten får jeg en følelse av at noe ikke er riktig, og drar fram telefonen. Der ligger det et utall ubesvarte anrop.
Når jeg kommer opp til Romsdalsmuseet, er det allerede satt krisestab og innkalt til møte med politiet om hvorvidt vi kan gjennomføre utekonserten klokka seks. Romsdalsmuseet er på det tidspunktet antakelig det stedet i Norge der flest mennesker er samlet, og dermed et potensielt terrormål. Politiet mener likevel at de ikke ser noen grunn til å avlyse. Dette er før Utøya, og det virker som om politiet allerede har indikasjoner på at eksplosjonen i Oslo er én persons verk, og ikke del av en koordinert terroraksjon.
Så vi starter konserten, og under settene til Sinéad O’Connor og Bernhoft, kommer de første meldingene om skyting og flere drepte på Utøya. Röyksopp, som skal avslutte kvelden, har forberedt en skikkelig publikumsfest, men sånn som situasjonen nå utvikler seg, beslutter vi å avlyse. Röyksopp er enige med oss, men enkelte sponsorer murrer og får støtte av noen i festivalorganisasjonen. Det utløser lite hyggelige diskusjoner, som vi har skværet opp i nå.
Utpå fredagskvelden har vi styremøte, og blir enige om at alle skal være påkoblet og tilgjengelige hele tida, også etter at klubbarrangementene er over. I tre-tida går jeg hjem for å prøve å få litt søvn før jeg må tidlig opp lørdag morgen for å vurdere om vi kan la «Break of Day in Molde»-konserten i Reknesparken gå som planlagt klokka sju. Så, klokka fem, får jeg melding om at om lag 80 er drept på Utøya og i regjeringskvartalet.
Jeg begynner en ringerunde til styremedlemmene ca. klokka seks, men ingen tar telefonen. Og da går jeg i oppløsning. Jeg er jævlig sint, jævlig fortvilet, føler meg helt alene og sitter i senga og gråter sammen med Tone. Så får jeg strammet meg opp, sykler opp til nestleder i styret Torgeir Dahl og vekker ham, med klar beskjed om at jeg føler meg sviktet av styret. Jeg får ham med meg til Reknesparken, tidligkonserten blir delvis gjennomført, og klokka åtte holder statsministeren sin pressekonferanse, der det ikke blir erklært landesorg.
Så gjorde vi det vi gjorde med sørgeparaden og domkirka lørdag formiddag, noe som ble en vanvittig sterk og fin markering. Dette er vel kanskje det døgnet som jeg har lært mest av, både om meg selv og om det å være leder for en sånn organisasjon.

Siden han kom inn i jazzorganisasjonene – han var med da Nordnorsk Jazzforum ble etablert i 1969 og ble valgt inn i Norsk Jazzforbunds styre i 1982 – har Jan Ole Otnæs balansert kreativ virksomhet med administrasjon hele tiden. Hva har han trivdes best med, å skape eller forvalte?
– Jeg ser ikke på det som noen motsetning, er svaret. – Jeg har vært så heldig at de tingene jeg har vært med på å skape, har jeg fått lov til å stå i over en periode, og har kunnet se at de har funka. Bodø kulturhus ledet jeg i 10 år, og etter fem av dem, i ´95, hadde jeg to tilbud om å gjøre interessante ting. Manfred (Eicher) ringte og spurte om jeg kunne lede ECM-kontoret i Oslo, og jeg ble tilbudt jobb som produksjonssjef i Moldejazz samme år, men på det tidspunktet i livet mitt var det ikke det jeg skulle gjøre.    Så jeg takket nei. Men da jeg fikk telefonen om sjefsjobben i Moldejazz fra 2001 av, kjentes det riktig å takke ja.
Jeg fikk et åremål på fire år. Etter tre, gikk jeg til styret og spurte: Hva gjør vi nå? Hvis jeg ikke skal fortsette utover åremålsperioden, vil jeg vite det nå, sånn at jeg kan begynne å se meg om etter noe annet. Da ble jeg tilbudt fast jobb, men sa at jeg ikke synes sånne jobber bør være faste. Jeg argumenterte også for at et åremål på fire år er for kort, man har akkurat rukket å bli kjent med organisasjonen når man skal slutte. Og åremålet ble forlenget med fem år.
Mot slutten av den perioden fikk jeg beskjed om at jeg måtte stå i det til vi var ferdige med 50-årsjubileet i 2010. Da var vi i gang med planleggingen av Plassen, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte bli i Molde til vi var ferdige med det. I 2010 søkte jeg jobben som leder for Nasjonal jazzscene, men det var så mye som skjedde i Molde at jeg bestemte meg for å bli der og gjennomføre åpningen av Plassen. Da hadde jeg også tilbud om fast jobb, men takket nei. Da jobben som daglig leder for Nasjonal jazzscene ble ledig igjen høsten 2012, var jeg ikke i tvil om at det var det riktige. Jeg hadde ledet Moldejazz i 12 år, vi hadde hatt veldig mange flotte konserter, hadde bra økonomi og hadde fått et fantastisk hus.

– Du var styremedlem i Norsk Jazzforbund og det som ble til Norsk jazzforum fra 1982 til 2009,og mellom 2001 og 2004 var du styreleder. Det norske jazzmiljøet er lite, hvordan opplevde du å være tillitsvalgt samtidig som du var sjef for institusjoner som kunne utløse både inntekter og markedseksponering for medlemmene? Måtte du ofte «gå på gangen» av habilitetsgrunner når beslutninger skulle fattes?
– Nei, veldig sjelden. I den posisjonen opplevde jeg knapt det. Men i de seks årene jeg satt i Kulturrådet, fra 2015 til 2021, har jeg vært «på gangen» en del ganger. I 2015 kom jeg inn som leder av Utvalget for festival- og arrangørstøtte, det  var to pluss to år, og midt i den perioden ble jeg valgt inn i Rådet, der jeg satt i fire år, fortsatt også som leder utvalget for festival- og arrangørstøtte. Normalt skal man ikke sitte mer enn fire år i utvalg, men fordi jeg kom inn i Rådet, ble det utvidet til seks år.
Det har vært antydet og snakket mye om kameraderi i Kulturrådet, men jeg opplevde det som veldig uberettiget kritikk, for der er folk overforsiktige. Man går gjerne på gangen en gang for mye for å være helt innafor. Så jeg har aldri opplevd at det med habilitet i organisasjonslivet, når jeg har hatt andre jobber, har vært problematisk.
Men det er et lite miljø, og akkurat det kan være litt krevende. Man kommer nærmere enkelte musikere og kunstnere enn andre, og det å ikke la et vennskap bli begrunnelsen for å gjøre en booking, har jeg vært veldig påpasselig med.

– Samtidig skal ikke folk straffes fordi de kjenner deg?
– Nei. Og jeg kunne nok ha pleid endel vennskap enda tettere, men da kunne jeg også ha kommet opp i situasjoner som kunne ha blitt ubehagelige for begge parter. Så jeg har endel gode venner, og veldig, veldig mange bekjente.


PRESIDENT: I 2018 ble Jan Ole Otnæs valgt som ny president for Europe Jazz Network. Han overtok etter britiske Ros Rigby. (foto: Andreea Bikfalvi / Sons da Lusofonia)

– Du var styreleder i Norsk jazzforum fra 2001 til 2005, men fortsatte i styret helt fram til 2009?
– Ja. Da jeg dro fra Molde til landsmøtet i Stavanger i 2007, var jeg bestemt på at jeg skulle ut av styret, og hadde lovet det til Tone (Germaine Martinsen, red. anm.), samboeren min. Så skjedde det at Odd Erik Hansgaard ble rekruttert inn som ny styreleder. Han var veldig engasjert, men mente at han var en novise i dette miljøet, og satte som betingelse at han måtte få trygge rammer rundt seg. Jeg ble tryglet om å fortsette som nestleder sammen med Bugge Wesseltoft, altså en musiker og en administrator, og lot meg presse til å si ja.
Søndag kveld kommer jeg hjem til Molde. Jeg har gruet som en hund for å fortelle dette til Tone, men måtte jo bare hoppe i det, og da setter hun øynene i meg og sier:
– Du kødder nå, Jan Ole?
– Nei, jeg gjør dessverre ikke det….
Da var hun ikke blid, med full rett. Men det gikk over!

– Og det endte jo med giftemål da, 15 år seinere?
– Ja. Og hun har vært utrolig støttende i alle de årene vi har kjent hverandre. Når det har vært valg som skulle tas, eller beslutninger som skulles fattes, har jeg ofte konsultert henne, og hun har vært både kritisk og støttende. Da jeg ble spurt om å gå inn i Kulturrådet, sa hun klart fra at jeg skulle det, og da jeg ble spurt om stille til valg som leder for Europe Jazz Network, var hun også veldig tydelig på at dette her må du ikke gå glipp av.

– Har hun lagt noen føringer om hva slags pensjonist du skal bli??
– Nei det har hun ikke, men har sagt «jeg håper at jeg fortsatt får litt alenetid hjemme, og at du ikke blir sittende hjemme og sture». Hun håper nok på at jeg skal gjøre ting, og jeg er jo veldig blandet på det der med at jeg skal ut av arbeidslivet. Men samtidig kan jeg godt trekke meg litt tilbake med god samvittighet.

– Apropos arbeidsliv: Du har i alle år signalisert et klart og engasjert rødt politisk ståsted. Har du noensinne tenkt tanken om at du heller skulle ha brukt arbeidstiden på å være politisk aktivist?
– Nei, egentlig har jeg ikke det. Og det er nok noe med at jeg opplever at folk som går inn i politiske bevegelser og partier ofte blir veldig dogmatiske. Jeg vet ikke om faren min var medlem av NKP, men hjemme stemte de alltid på venstresida – Arbeiderpartiet, SV, kanskje NKP – og da jeg gikk på gymnaset, hadde jeg endel venner som var mer Unge Venstre/Unge Høyre. Jeg ble endel uglesett på enkelte ting, men så endte det med at hele den gjengen der ble AKP’ere, kanskje i et slags opprør. Vi studerte i Trondheim, Oslo og til dels Bergen, og når vi kom hjem til Mo til jul og påske, var vi alltid mye sammen. Så var det plutselig et år da jeg ikke ble invitert, fordi jeg ikke hadde gått inn i rørsla. Det var ganske jævlig.

– Du nektet å gå i takt? Selv om standpunktene dine kanskje var ganske overlappende med deres?
– Ja. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde jævlig god praksis, men dårlig teori. Jeg var for mye anarkist, ble det kastet etter meg. Mange av disse folkene avbrøt studiene, reiste tilbake til Mo og begynte å jobbe på jernverket, sjølproletariserte seg.
Så nei, jeg var aldri tiltalt av det å skulle bli politiker. Samtidig, i de åra da jeg var ordentlig byråkrat, jobba i fylkeskommunen og de første åra i kulturavdelinga i Bodø kommune, hadde jeg mye med politikere å gjøre. Jeg skrev saker til politiske organer, og lærte mye om politiske prosesser. Og det har jeg tatt med meg i de frivillige aktivitetene jeg har vært involvert i, og i arbeidslivet. Det å vite endel om sånt, gjorde at jeg lett kunne sitte i Norsk Jazzforbunds styre og ha meninger om hvordan det skulle manøvreres i ulike saker.


NY TILVÆRELSE: Jan Ole Otnæs gjør seg klar for en ny tilværelse utenfor Victoria. Foto: Bendik Kjørholt

– Nå når du kanskje får færre yrkesplikter, hvilke eventuelle andre pasjoner og interesser tror du kommer til å tre fram, banke deg på skulderen og si «nå er det vår tur»? Hva står deg nærmest utenom jobben?
– Jeg har alltid vært glad i å lese, og har klart å vedlikeholde den interessen. Jeg leser alltid bøker, og tror nok jeg kommer til å lese mer.

– Skjønnlitteratur? Faglitteratur?
– Begge deler. Nå holder jeg på med biografien til Henry Threadgill, som jo er fag på et vis, og veldig fascinerende. Han var jo i Vietnam, skriver ganske inngående om sine opplevelser der, og The New York Times skrev at dette er kanskje en av de beste Vietnam-bøkene.

– Noen spesielle skjønnlitterære forfattere som du er opptatt av?
– Det har gått litt i bølger og det er mange. Jens Bjørneboe var en tidlig favoritt, Gabriel García Márques, Haruki Murakami og Philip Roth kom etter hvert. I en periode nå har jeg lest klassikere som Dostojevskij, Herman Meville, Thomas Mann og sånne ting. I vinter har jeg lest det som ble de siste bøkene til Cormac McCarthy og den siste dagboka til Lars Norén.

– Aner jeg en ambisjon om å lese hele «På sporet av den tapte tid»?
– Den står i bokhylla, og det har jeg tenkt å gjøre.

– Du liker å lage mat?
– Ja, jeg er veldig glad i det, og det skal jeg gå litt dypere inn i.

– Flytende nitrogen og sånt?
­– Ikke nødvendigvis det. Jeg tror jeg skal prøve å lage god mat uten nødvendigvis å begynne med sånn molekylær gastronomi.

– Vin?
– Er jeg også veldig opptatt av. Mora mi jobba på polet på Mo, det var ofte vin i huset hos oss, og vi yngre fikk smake på det. Hun hadde en venn i Sverige som hadde en vinkjeller med 60 flasker, og for meg ble det et mål i livet å få til noe sånt. I 1989 begynte jeg å kjøpe vin uten nødvendigvis å drikke alt, og en av de flaskene jeg kjøpe det året, drakk vi i fjor sommer, i Bodø. En Tokaji Aszú fra 1976, som hadde tålt lagringene godt. Jeg klarte å komme på et nivå som gjorde at jeg kunne spare litt, så nå har jeg en kjeller, ikke så stor, men på ca 350 flasker.

– Spesielle land eller vindistrikter?
– Det har variert endel. Det har alltid vært fransk i bunnen, i en periode var det mye spansk, og etter hvert som jeg er blitt mer kjent med italiensk vin, har jeg fått mer sans for det enn jeg hadde til å begynne med. Men jeg er ganske alt-drikkende, jeg er ikke sånn at jeg må inn i et bestemt område eller en bestemt drue. Det er en styrke og en svakhet i det, jeg får prøvd mye vin, men man skulle kanskje kjøpt litt flere flaske av noen viner og sett utviklingen over lang tid.

– Hva med estetikk? Design, kunst, mote? Du er alltid ulastelig kledd?
–  Hmmm…Tone sier: «Jan Ole, du er jo forfengelig».  Og jeg er interessert i klær, men ikke i spesielle moteting. Jeg har nå engang funnet min stil, som er ganske nøktern, men jeg kjøper bra ting, stort sett. Visuell kunst har jeg også alltid vært opptatt av, og har kjøpt bilder helt siden jeg kjøpte min første originalgrafikk, et bilde av Arne Bendik Sjur, på Galleri 27 i Pilestredet.

– Har du prøvd å tegne eller male selv?
– Nei.

– Hva med å spille?
– Nei. Og det er klart jeg skulle ønske at jeg behersket et instrument. Men sånn ble det ikke, og da ble jeg så opptatt av å formidle musikk som jeg syntes var viktig, at jeg aldri tok opp noe instrument.
Hadde jeg kunnet spille, altså kunne instrumentet, ikke bare oppleve det, ville nok det ha gitt meg andre tilnærminger til og kanskje andre forståelser av musikk. Jeg skal ikke kalle det en sorg i livet, men jeg angrer på at jeg ikke insisterte på å få ta pianotimer eller noe sånt, bare for å ha et grunnleggende vokabular. Det er mulig jeg overdriver det der, men jeg har i hvert fall dyrket mine egenskaper som lytter. Så i mitt tilfelle er det nok bedre å være en god lytter enn en dårlig musiker. Og dessuten: I alle de sammenhengene jeg har vært, har jeg aldri opplevd musikere eller andre se ned på meg fordi jeg ikke er musiker eller kan et instrument, og samtidig er en som presenterer musikk.

– Har andre musikkformer enn jazz spilt en rolle i livet ditt?
– Å ja, veldig. Jeg begynte med å høre på popmusikk, og jeg hadde en mor som var veldig musikkinteressert og tok meg med på konserter. Den første konserten jeg var med henne på, i Mo Orkesterforening, var med en musiker fra Nesna, Jan Henriksen, som spilte Haydns trompetkonsert, og det gjorde et veldig sterkt inntrykk. Platesamlingen min består av nesten like mye klassisk som jazz, og jeg gikk jo på det beste universitet for klassisk musikk som man kunne ønske her i Oslo, fra 1971 og fram til jeg flyttet nordover, platebutikken Elysium. Jeg ble etter hvert godt kjent med John Sanders, som drev butikken i Heimdalsgata og seinere på andre adresser, og jeg var ofte der og lærte vanvittig mye, selv om hans preferanser stoppet etter Stravinskij, Prokofjev og Sjostakovitsj. Mer moderne musikk enn det, var ikke han interessert i.
Men rundt 1970 var Terje Rypdal gjest i et radioprogram der han skulle presentere musikk som han var opptatt av. Da spilte han fra Pharoah Sanders’ Tauhid og Klagesang for Hirsoshimas ofre av Penderecki, og da ble jeg ledet inn mot det. Litt seinere, da jeg flyttet til Oslo i 71, hadde vi gjort en konsert med Garbarek-kvartetten på Mo, og jeg var blitt kjent med de fire i bandet. Da fortalte jeg Terje at han hadde ført meg til Penderecki, og jeg var ganske ofte ute hos ham på Stabekk, for han hadde nesten ingen venner som ville høre på sånn musikk. Det var bare Egon Kiønig som av og til kom innom.
Så det som John Sanders ikke kunne hjelpe til med i det store klassiske repertoaret, fant jeg ut av selv. Allerede fra ca. 1970 var jeg opptatt av Ligeti, Penderecki, Stockhausen, Messiaen – modernistene og avantgardekomponistene. Stravinskij har vært en stor favoritt, jeg har samlet på plater der han dirigerer verkene sine selv. Han er en stor ledestjerne.

– Hva med annen musikk enn jazz og klassisk?
– Jeg prøver å følge med på hva som skjer i dag, både innen pop og rock og hiphop og rap og hva det skal være.

– Er du fast gjest i Oslofilharmonien?
– Altfor sjelden, men det er en av de tingene jeg skal gjøre mer av. Det har vært mer sporadisk enn systematisk, og det er det samme med opera, jeg går dit med ujevne mellomrom.

– Obligatorisk og avslutningsvis:  Er noe spikra framover?
– Nei. Endel musikere har tatt kontakt og spurt om jeg kunne tenke meg å bistå dem. Det har jeg takket nei til i første omgang. Nå skal jeg fullføre jobben her, og vil ikke distraheres på oppløpssiden. Siste dag er 31. august, 1. september skal jeg åpne høstsesongen og overlate ansvaret til Øyvind, og så har styret og administrasjonen laget en avslutningsfest for meg 2. september. To dager etter flyr Tone og jeg til Nice for å ha litt ferie, så drar hun hjem til korpsseminar, jeg skal til Europe Jazz Networks årskonferanse i Marseilles. Jeg ble utnevnt til æresmedlem nå i sommer, det betyr at jeg blir invitert til disse konferansene hvert år, og det å ha tilknytning til det miljøet, setter jeg stor pris på. Så skal jeg ha litt fri og en tenkepause når jeg kommer hjem, sortere de henvendelsene jeg har fått og så finne ut hva jeg skal gjøre. Jeg fikk en mail her en dag, fra en amerikansk agent som jeg har jobba mye med, og som skrev: You will now be the wisdom keeper, og jeg håper jo at noen vil se en viss verdi i det.

Fra forsiden

Nyheter

Schemes spilte seg videre til Jazzintro-finale

Det var kvartetten Schemes som sikret seg en finaleplass i Jazzintro 2024 da første runde av lanseringsprogrammet ble arrangert på Bergen Jazzforum torsdag kveld. I finalen under Moldejazz i juli skal bandet kjempe om tittelen Årets unge jazzmusikere 2024 samt en lanseringspakke fra Norsk jazzforum med festivalturné og mentorprogram.

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev