Minneord om Roald Helgheim

I tida etter Roalds bortgang har vi kunnet lese mange gode ord og minner. Han hadde en plass, en viktig plass, blant mange av våre medlemmer, særlig hos musikere, klubber og festivaler.

Med Roald har jazz-Norge mistet en av sine fremste formidlere gjennom mange tiår. Som journalist og kritiker har han løftet fram jazzen i medier som Dagsavisen, Dag og Tid og Klassekampen. Han skrev godt, levende og poengtert. Kompromissløs og med integritet delte han sine konsert-, musikk- og kulturopplevelser. Roald var svært kunnskapsrik, formidlet jazzhistorie, men var også opptatt av å skrive om nye, unge talenter.  Han var et kjent ansikt ute på jazzklubber og festivaler, få har trålet like mange konserter som denne mannen, ordknapp, men lun og vennlig, og alltid interessert. Han ble omtalt som legende mens han fortsatt var blant oss, og etterlater seg et stort tomrom i norsk musikkjournalistikk, særlig blant musikere og konsertarrangører, men også hos oss i Norsk jazzforum.

Vi mintes Roald i administrasjonsmøtet i Norsk jazzforum her om dagen, vi hadde alle våre møter med og opplevelser av ham: interessert og tilstede, underfundig humor, anekdoter, kunnskapsrik, tørrvittig, rett fram, mann av få ord, en herlig fyr, skrue, imponerende evne til å tråle festivalprogram og lage rute og konsumere musikk. Unni for eksempel, minnes å ha blitt advart om at Roald kunne være litt skummel, men så var det han som tok kontakt, ikke omvendt. Hennes beste minne er en gang på toget til Vossa Jazz. I restaurantvogna kom livshistorien og minner fra livet på Jølster. Hun spanderte drikke og han fortalte, prata som en foss. Et godt minne, og en god opplevelse av et varmt menneske.

Det er utrolig vanskelig å prate om Roald uten å bli personlig. Jeg ble selv kjent med han gjennom min tid i Jazzland for over 20 år siden. Han ble en følgesvenn på konserter og festivaler. Vi trivdes godt i hverandres selskap, stod skulder ved skulder, og vi kunne være sammen uten å si så mye. Han var trygg, varm og nær, og selv om han kanskje i rake motsetning til meg ikke var en stor klemmer, så satte han nok pris på det likevel.  Roald var vanligvis en mann av få ord, men jeg minnes fine møter, som da vi møttes tilfeldig i kaffebar og han fortalte spent om sydenturen han skulle på med gutta, som «formann». Og for ikke å snakke om Tingingsverkmiddagene på Vossa Jazz med smalahove – ingen kunne vel spise smalahove som Roald Helgheim. Min tallerken med kjøttfulle rester, og hans tallerken …

Da jeg skulle skrive minneord til Roald, snakket jeg med flere venner i jazzmiljøet, og vil gjerne overbringe noen av deres ord om ham:

Trude Storheim, festivalsjef Vossa Jazz:
Før ein vart kjent med Roald kunne han verka litt skummel. Han var jo så klok og flink, og hans skarpe blikk kunne få ein til å kjenna seg litt usikker. Det var heldigvis ikkje vanskeleg å bli kjent med Roald. Då fekk me oppleva ein varm mann med stor omsut for dei rundt seg. Vossa Jazz var så heldig å ha årleg besøk av Roald, både som journalist og gjest. Han vart fast gjest på smalahovefesten og lika fast var postkorta som landa på Voss frå sydlegare strøk med korte og konsise helsingar frå Roald. På vegne av Vossa Jazz vil eg takka for fantastiske tekstar og møter. Han er sakna.

Ingrid Brattset, styreleder i Norsk jazzforum:
Roald hadde interessa, innsikta, gleda, men òg åpenheita for musikken. For oss som dreiv små festivalar var han gull, når han først fatta interesse for oss. Han dekte oss like godt som dei store, og han framsnakka både musikarar, konsertar, arrangørar og festivalstemninga, som var ei heilheit.

Eg hadde både sett Roald og lese tekster han skreiv, men eg vart ikkje kjent med han før den sommaren rundt 1990, da eg som krovert på Aleksandra i Molde skada foten min og måtte sjukmeldast frå oppgavene, og gå på krykkjer. Eg kunne gå på konsertar, og eg måtte ha sitteplass. Brått var han der, og den som passa på at eg alltid fekk stol, det var han. Eg vart kjent med den omsorgsfulle Roald da. Dette var i juli, det er da vi reiser på jazzfestival i Molde. Det gjekk om lag to månader, så ringte telefonen, og der – rett på sak – høyrde eg: «Når byrjar DølaJazz?» Det fekk han vite, og svaret var at «eg kjem torsdag. Ha det». Han kom dit nesten kvart år fram til han vart sjuk, men kom i klemme når DølaJazz kolliderte med Jazz i Jølster. Han var på Lillehammer dei dagane han slutta i Klassekampen òg, i -97. Det var tunge dagar for han, og da var det han som trengte nokon som brydde seg om han, utan å stille spørsmål. Det fekk han, og det skapte band mellom han og fleire på Lillehammer. For meg har han vore jazzvenen som eg har treft på alle dei festivalane eg har vore på, omtrent, og på konsertar gjennom året elles. Han var rikare på ord når han skreiv enn når han snakka, men som han trivdes i dei sosiale romma fleire av oss hadde når vi var saman (på dei faste plassane kvart år) før og etter musikken! Han klappa ikkje ofte på konsert, men det gjorde han da Håkon Kornstad overraska publikum på Nasjonal jazzscene med å avslutte ein konsert med å synge «Ack Värmeland..» Roald ante ikkje at Håkon hadde slikt talent òg, han klappa høgt, lenge og begeistra.
Takk, Roald, for den du var, for at eg fekk lære deg å kjenne, for korta du sendte, og alt du har lært meg om jazzen. Kvil i fred.

I mitt møte med jazzsentrene nylig kom det også mange gode ord om Roald. Jeg gjengir Kari Grete Jacobsen, daglig leder i Østnorsk jazzsenter, sine varme minner her:
Som flere har skrevet om på facebook kunne Roald ringe og spørre «kor mange publikummera» var det på konsert i går/på festivalen? Jeg svarte, og han sa OK og la på. Kort og effektivt. Ikke tid til hei eller hadet.

Vi hang på bøttevis av konserter i mange år uten å hilse. Eller, det vil si, jeg hilste og nikket, mens han var litt lukket og avmålt. På et tidspunkt endret han litt personlighet og ble mer sosial etterhvert som han gikk over på en ny diett hvor han blant annet byttet ut øl med vin uten at jeg tror det nødvendigvis var dét som gjorde susen. Da kom han gjerne og spurte om vi kunne sitte sammen på konsert, på Nilsen, på Victoria – og på festivalene rundt om. For noen år siden tok han opp sin ikke-smarte telefon og sa «sjå her, sjå her! Dette bildet tok eg av Jølstravatnet i sommar, finaste plassen på jord!» Da kjente jeg at nå! er jeg og Roald venner.

Det var alltid hyggelig å treffe Roald på konsert, han hadde ofte en imponerende lang og fin sykkeltur å skryte av – enten opp i marka eller ut til vaffel på Rodeløkkens kafé på Bygdøy, eller en kinoanbefaling etter å ha rukket en forestilling på Film fra sør-festivalen før konsert. Og han var brutalt ærlig om hva han syntes om musikken; som oftest strålande og fabelaktig, men innimellom «nei, dette gidde eg ikkje». Og ikke minst var han effektiv i møte med høylytte publikummere. Absolutt nulltoleranse, og i klarspråk.

På Moldejazz for noen år siden sleit han med klokka, og var usikker på om det var morgen eller kveld, dag eller natt. Men han hadde så mange gode venner blant festivalgjestene, så det var alltid noen som tok han med til neste konsert, til neste måltid eller hjem til hotellet på kvelden. Etterhvert ble det også vanskelig å huske veien til Victoria og til Nilsen, men vi var alltid noen som kunne følge han bort til holdeplassen og 54-bussen etter konsert. Slik husker jeg Roald, en snill og blid mann som skrev så mye fint og stort om jazz og musikk, som delte minner og bilder fra Jølster, hans vakreste sted på jord, med mange venner og et stort nettverk, og som alltid var på vei til neste konsert og neste musikkminne.

Nå har Roald fått hvile, men ordene hans står igjen og gjør jazzhistorien vår rikere. Vi minnes ham med varme og en stor takk.

Gry Bråtømyr
daglig leder, Norsk jazzforum