Thomas Strønen om effekten av Jazzahead

Thomas Strønen ble spurt om å bidra til evalueringen av partnerlandsatsingen på Jazzahead i Bremen 2019, og har gitt tillatelse til å trykke denne teksten som han har forfattet:

Jeg er trommeslager og komponist i et segment som gjerne ikke frekventerer talkshow og radioprogrammer i like stor grad som mer strømlinjeformede, og ikke minst mer strømmede artister. Det kan låte litt pretensiøst å si at mitt sjikt er mer opptatt av å skape musikken enn å fremme den, men vi har selvsagt både et ønske og behov for å nå ut.

Personlig så vekter jeg hva jeg bruker tiden min på – og det blir stort sett komponering og øving.

For oss som jobber med jazz, samtidsmusikk, kunstmusikk og beslektede former, så blir Norge for lite. Seks utdanningsinstitusjoner med jazztilbud i kombinasjon med gode støtteordninger gir ideelle vekstvilkår for en smal kunstform, men til tross for økning i antall gode musikere og ensembler, har ikke antall klubber og festivaler økt tilsvarende.

Det gjør sitt til at vi ikke utelukkende kan turnere fedrelandet.

Se konserten til Strønens band Time Is A Blind Guide på Jazzahead her. Innlegget fortsetter under videoen.

Norsk jazz i internasjonal sammenheng
Samtidig så har norsk ‘jazz’ (for å begrense ordlyden) en overraskende stor lytterskare utenfor landets grenser, noe som har ført til at jeg personlig har spilt konserter i godt og vel 65 land de siste tjue årene. Det er et publikum man gjerne vil nå ut til. Er det en eksportvare som er godt kjent i land som blant annet Brazil, India og Japan, så er det jazz og metall.

I løpet av disse tjue årene, så har spalteplassen blitt ytterligere marginalisert og nyhetsverdien i en ny albumutgivelse må gi tapt for kulturnyheter som Paradise Hotel og Farmen.

Personlig, har ikke dette ført til nevneverdige store tiltak for å kompensere for tabloid degradering, men en erkjennelse av fakta har gjort seg til kjenne, og for å komme til poenget, så tok jeg steget ut og meldte ensemblet mitt på – ikke ‘Skal vi danse’ – men Jazzahead i Bremen

Tysk presisjon
Som nevnt, så har jeg ikke akkurat løpt ned hverken musikkonkurranser eller bransjetreff, og grøsser litt når jeg hører ord som entreprenørskap, næring og omtale av kunst som en vare.

I retrospektiv, så er jeg nå både svært lettet og ser på meg selv som heldig for å ha blitt plukket ut til å presentere musikken min for et stort publikum i Bremen under Jazzahead.

Grunnen til det, er måten det hele ble organisert og gjennomført på.

I motsetning til min frykt for konsert-shopping, der management, produsenter og øvrige publikummere løper mellom konserter i søken etter et raskt kick, opplevde jeg et stillferdig og lyttende publikum som med tysk presisjon satt parat idet konserten startet og tok seg tid til å klappe ferdig før de begav seg videre til neste konsert.

Nærmere 1000 publikummere fikk med seg konserten som også ble dokumentert av tysk radio og filmet av Jazzahead – opptak som senere ble gitt videre til respektive artister til bruk i booking-øyemed. Slikt er vanligvis kostbart.

Jeg spilte også på ECM Night, og som ECM-artist gjennom de siste 15 årene, så følte jeg at alle instanser rundt mitt virke var representert.

Se alle konsertene fra Norwegian Night på Jazzahead her.

Ivaretagelse av det kunstneriske uttrykket
Det er ingen hemmelighet at Norwegian Night-showcase på Jazzahead var en formidabel suksess. Først og fremst på den måten som ikke lar seg måle, hvis man ikke teller smil, klapp, strålende øyne, gåsehud, hjertebank, tårer, euforisk roping, latter og påfølgende dype samtaler. Det er lett å overse egenverdien av musikk enten som terapi eller opplevelse, i et samfunn som forsøker å måle, evaluere og profittere.

Band som fikk nok tid til å presentere sin musikk i en setting som ivaretok det kunstneriske uttrykket, kombinert med fyldig og profesjonelt informasjonsmateriell tilgjengelig for alle på søken etter interessant musikk – samt en norsk delegasjon med kunnskap om de ulike ensemblene, satt hele den norske banden i et lys av profesjonalitet.

Innlegget fortsetter under bildet.

Time Is A Blind Guide, Jazzahead 2019 (Foto: Carmen Jaspersen)

Langsiktige effekter
Jeg hadde heldigvis med en person som tok seg av den mer forretningsmessige siden av musiker-virket; Bendik Booking. Selv syntes jeg ikke Jazzahead opplevdes som en messe, men mer en ansamling av personer med sammenfallende interesser. I tillegg til konserten man spiller så er det, i disse bærekraftige tider, fordelaktig at flyturen genererer noe mer enn jubelbrus.

Heldigvis så genererer gåsehuden hos arrangører ofte nye samarbeid, skjønt hele effekten, ser man ført konturene av lengre fram i tid.

I lys av de norske delegatene og musikantene, var det fint å treffe klubb- og festivalansatte utenfor deres domene. Det ga tid til prat og sosialisering som man vanligvis ikke har tid til. I tillegg ble det mange samtaler med potensielle arbeidsgivere i en relativt avslappende og godt tilrettelagt atmosfære.

Jeg spilte i Timisoara i Romania og i München noen uker senere, som en direkte følge av konserten på Jazzahead. I tillegg har jeg fått kontakt med en agent i Japan og en i Sør- Korea, og vi er i dialog om konserter i 2020.

Effekten av tiltak som Jazzahead lar seg ikke lett måle, for synergieffekten strekker seg langt utover de enkelte konsertene.

Det viser Norge som et kulturelt bevisst samfunn, et samfunn som består av et mangefasettert kunstuttrykk som både ivaretar en tradisjon, som å skape nye kunstuttrykk. På toppen av dette, så kan man også påvirke strømninger i tiden, som blant annet å øke den kvinnelige representasjonen innenfor ulike kunstuttrykk. Sistnevnte opplevde jeg var tatt på alvor og her kan vi være et foregangsland.

Konklusjon; norsk jazz ble synliggjort, promotert og presentert på beste tenkelige måte. For oss som kunstnere, så har det vært mer en motivator enn hvilepute, og man er takknemlig for muligheten til å få bringe egen musikk ut i verden. Det kan virke selvsagt, men er ikke alltid tilfelle: Musikken og artistene var i fokus.

Thomas Strønen

Les mer: Vellykket jazzsatsing