Knirkefri landsmøteåpning

på bildet over: styreleder Ingrid Brattset

Av: Pål Buset

– Vi har rukket å bli litt kjent med dette flotte bygget, men ikke minst sørøsten og hvordan den virker. En sunn påminnelse for oss som bor på Østlandet.
Styreleder Ingrid Brattset ønsker velkommen til Norsk jazzforums tiende landsmøte, og det bergenske været.
I halvmørket i Røkeriet på USF Verftet, kan du nesten komme til å glemme at fire årstider kappes om klimatisk herredømme utenfor veggene. Bergen lever opp til sitt gode navn og rykte.

Fungerende fylkesordfører Pål Kårbø, er hanka inn for å åpne landsmøtet. KrF-politikeren sklir ut av manus, og begynner med et improvisert nikk til Dag Arnesen som akkurat har spilt et par stykker. Pianisten sier han tråkka på feil pedal til feil tid.
– Det hørte i hvert fall ikke jeg. Musikken er som en slags balsam. Den smører kroppen og åpner opp for noe, sier ordføreren. Han gjør en viftende bevegelse med hendene, viser hvordan den musikalske balsamen brer seg i systemet.

Kveldens politiske alibi innrømmer at han ikke er så veldig godt kjent med jazzen. Men han har lest seg litt opp på Norsk jazzforum. Synes det er en flott medlemsorganisasjon. En annerledes medlemsorganisasjon. En organisasjon som evner å samle medlemmer med til tider svært sprikende interesser.

Snart er vi i gang med godsakene. Slik eiendomsmeglere bruker indrefilet om attraktive områder, bruker møteanmeldere samme kulinariske bilde på det virkelig byråkratiske knasket i et landsmøte. Denne anmelderen ser fram til litt real møteplaging, til flisespikking og pedanteri.

Men det går så alt for smertefritt. Møtet viser seg å mangle den uforutsigbarheten, den spenningen som er selve jazzens sjel.
Det er ingen merknader til innkalling eller saksliste.  Ingen protesterer én eneste gang mot forslag til møteleder, bisitter, referenter, tellekorps, redaksjonskomité eller protokollunderskrivere. Forretningsorden godkjennes.
Det klappes ukritisk mellom hvert punkt. Akklamasjon.

Men oppropet er litt pikant. Brattset snubler i noen bokstaver. En stri strøm av jazzklubber blir med ett jazz clubs.

Og så er forretningsorden litt ufrivillig poetisk.  Møtelederne er på plass. De omtales som dirigenter. Tenk deg å kunne dirigere en gjeng som denne. Vi får håpe makten ikke går dem til hodet, der de kan innskrenke og utvide taletid, kan begrense antallet innlegg.

Men Kjersti Vikør og bisitter Kari Grete Jacobsen, ser ut til å holde sine hoder kalde. Men så er ikke den virkelige kakofonien, eller konserten, i gang før i morgen. Det er da den virkelig givende organisasjons- og møtekulturen får utbrede seg.

Brattset får fem minutter til å presentere årsmeldingen for perioden 2015 og 2016.
– Bare fem minutter? spør hun skrekkslagen. Hun nøler et øyeblikk. – Det var kort.
– Jeg har ikke starta stoppeklokka, beroliger Kari Grete.
Styrelederen ser presset ut.
– Du skal få ti minutter, sier Kjersti Vikør.
Brattset puster lettet ut. Begynner sin gjennomgang. Litt mindre penger. Mer er gjort. Kulturpolitisk arbeid har noe for seg. Formidling er og blir viktig. Norsk jazz pushes ut i den store verden som aldri før.
Så er det igjen tid for akklamasjon. Årsmeldingen skal vedtas.
100 par jazzhender slås taktfast sammen.

Inger Haugan Aasland presenterer regnskapet for 2015 og 2016. Også det godkjennes. Det får til og med skryt.
Igjen klappes det.

Leder for kontrollkomiteen, Leif Mangerud, presenterer – hold deg fast – kontrollkomiteens arbeid de to siste årene. Heller ikke her gjemmer det seg antydning til kontrovers.
Det klappes.

Første dags møtevirksomhet, eller landsmøteforhandlinger som dirigentene mer korrekt omtaler det som, nærmer seg slutten. Fortsatt helt uten kontrovers. Møteanmelderen savner motstand, spenning. Et verk krever konflikt for å være annet en skjønt.

Men så er det først i morgen vi skal spise indrefilet: Blant annet skal landsmøtet behandle et forslag om ny medlemsgruppe. Men den virkelig cliffhangeren kommer litt seinere i programmet: Forslag til vedtektsendringer.
Der kan det bli både flisespikkeri og pedanteri.

Men akkurat idet han har slått seg til ro med at alt gikk litt for greit, lener sjefen for en stor jazzfestival i hovedstaden seg fram mot skribentens venstre øre.
– Du kan vel ikke vedta en rapport, halvt konstaterer, halvt spør han.

Dagens filologiske nøtt.
Nei, den kan ikke vedtas. Den må godkjennes, eventuelt tas til etterretning.

Flashback til landsmøtet i Oslo for fire år siden:
”Så er det slutt. Noen skarve timer med etterretningstaking og formaliteter. Det er tid for tapas og mingling,”

Pål Buset